Ulikhet og økonomisk vekst
OECD og IMF har den senere tid kommet med nyttige forskningsbidrag som styrker kunnskapen om hvordan ulikhet virker inn på den økonomiske veksten. Relaterer man denne forskningen til den norske virkeligheten, bør man imidlertid trekke andre konklusjoner enn at kun mer omfordeling vil hjelpe den økonomiske veksten. Vekststimulerende tiltak blir også nødvendig, skriver Vinje og Fasting i DN.
Publisert: 5. januar 2015
Av Mathilde Fasting og Villeman Vinje, Civita.
OECD og IMF har den senere tid kommet med nyttige forskningsbidrag som styrker kunnskapen om hvordan ulikhet virker inn på den økonomiske veksten. Relaterer man denne forskningen til den norske virkeligheten, bør man imidlertid trekke andre konklusjoner enn at kun mer omfordeling vil hjelpe den økonomiske veksten. Vekststimulerende tiltak blir også nødvendig.
Hovedfunnene til OECD og IMF er at store økonomiske forskjeller virker negativt på den økonomiske veksten. Det er derfor betryggende at Norge hadde den nest laveste ulikheten av alle OECD-landene i 2011, og at ulikheten har økt lite de senere tiår.
Gini er et av målene som OECD bruker for å måle ulikhet. På 1980-tallet var Gini-verdien for Norge 0,22. Den steg til 0,24 på 1990-tallet og videre til 0,25 i 2011. Men den reelle økningen i ulikhet har antagelig vært lavere. Skattereformene i 1992 og 2005/2006 økte skattesystemets omfordelende virkninger, men førte samtidig til bedre innsikt i, og dokumentasjon av, kapitalinntekter. Dette bidro statistisk sett til å øke de norske Gini-verdiene, uten at det innebar en reell økning i ulikheten. Tommelfingerregelen i det nylig publiserte OECD-notatet sier at dersom landene hadde hatt uendret ulikhetsnivå siden 1980-tallet, hadde veksten vært høyere. Men når en vesentlig andel av Gini-økningen i Norge skyldes bedre datagrunnlag, blir estimatet for potensiell vekst for Norge misvisende.
OECD-notatets konklusjon om hovedårsak til negativ vekst av ulikhet er derimot relevant. Notatet konkluderer med at den negative virkningen av ulikhet på den økonomiske veksten primært er en følge av svak inntektsutvikling for dem med lavest inntekt. Spesielt gjør dette seg gjeldende i nedgangskonjunkturer, hvor mange med lav inntekt faller ut av arbeidslivet. Det er verdt å merke seg at inntektsveksten til de aller rikeste i seg selv ikke ansees å være et sentralt problem.
Tilgang til utdannelse og aktiv arbeidsmarkedspolitikk er blant hovedgrepene OECD-notatet anbefaler. Å sikre skatteinntekter er en følgeanbefaling for å sikre gode velferdsordninger. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder velferdsordninger og omfordeling. Vi har foreløpig et overskudd på de offentlige budsjettene, noe som muliggjør ytterligere forbedringer på prioriterte områder. Av den omfordelingen som skjer i Norge, er velferdsordningene aller viktigst. De står for 72 prosent av omfordelingen i år, mens skattesystemet står for resten av omfordelingen. For 2015 anslås at de 10 prosent med høyest inntekt, vil betale 38 prosent av alle skatter, det vil si mer enn bidraget fra de 70 prosent med lavest inntekt.
Oppfølgingen av Scheel-utvalget vil være rettet mot å styrke verdiskapingen. Men skatteendringer som gjør norske arbeidsplasser mer robuste og konkurransedyktige, og derved også trygger inntektsgrunnlaget for mange med lav inntekt, spesielt i turbulente tider, har også en viktig fordelingsdimensjon. Det er arbeid som er hovedkilden til velstand for alle inntektsgrupper.
Det hevdes i ulikhetsdebatten at fjerning av arveavgiften fra 2014 er en gave til de rikeste. Det stemmer i liten grad med virkeligheten. Arveavgiften var primært en avgift på arv av middelklassens boliger, mens det reelt var lav arveavgift på bedrifter for å støtte opp under generasjonsskifter og videreføring av arbeidsplasser. Fra 2014 er det ikke arveavgift på boliger, men arvinger av bedrifter, i stedet for å betale en lav arveavgift, nå må betale kapitalskatt på gevinst ved salg, beregnet helt fra arvegiver startet opp eller kjøpte bedriften. For mange rike medfører dette en skatteskjerpelse, men i og med at skatten innkreves når det er likviditet, er det en fornuftig omlegging.
Det er heller ikke slik at mer omfordeling alltid er positivt for den økonomiske veksten. Blir det for mye omfordeling, kan det hemme den økonomiske veksten. OECD-notatet tar ikke for seg denne problemstillingen, men det gjør et IMF-notat fra februar i år. IMF finner at for 75 prosent av de undersøkte landene øker den økonomiske veksten med mer omfordeling og velferdsordninger. Men for de resterende 25 prosent av landene, hvor omfordelingen allerede er over 0,13 Gini-punkter, kan virkningen være motsatt. Omfordelingen i Norge er klart over denne grensen, noe som indikerer at det er grenser for hvor langt målet om omfordeling kan strekkes før det kan begynne å gå ut over den økonomiske veksten.
Omfordeling som øker mulighetene til arbeid for de med lavest inntekt, er viktig. Dersom man samtidig sørger for at alle har god tilgang til utdannelse, sikrer det mulighetene til inntektsgivende arbeid. Selv om dette er områder der Norge i hovedsak lykkes, er det her vi må forsøke å gjøre det enda bedre.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 5.1.15.
Relatert
Å være eier av næringsvirksomhet i Norge er kostbart, og det skal bli enda dyrere
En mer balansert skattepakke
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
