Reformer

Skattereform i virkeligheten

Det er å håpe at skattereformen tar utgangspunkt i den norske virkeligheten, ikke i internasjonal forskning uten særlig relevans for norske bedrifter. Mathilde Fasting i Bergens Tidende:

Mathilde Fasting

Publisert: 2. november 2015

Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita

Forståelsen av hvordan kapitalmarkedene virker er grunnleggende når man skal utforme et nytt skattesystem. Den største svakheten med Scheel-utvalgets forslag til skattereform, er at det baseres på en antakelse om et perfekt kapitalmarked, det vil si at gode prosjekter som trenger kapital, vil få det. Det antas altså at utlendinger vil være parat til å finansiere alle gode investeringsprosjekter, fra de minste til de største, om ikke norske investorer gjør det.

Antakelsen om perfekte kapitalmarkeder er dermed også en antakelse om at norsk eierskap ikke spiller noen vesentlig rolle – at eierskapet til kapitalen som investeres ikke har noen betydning ut over at pengene investeres. Scheel-utvalget antar derfor at deres forslag om skjerpet beskatning av norsk kapital ikke resulterer i reduserte investeringer og aktivitet i næringslivet.Problemet er at man ikke kan anta at teorien om perfekte kapitalmarkeder er gjeldende for store deler av de investeringene som norske, private bedrifter vil ønske å gjøre, eller som gründere ønsker å iverksette. Tar man utgangspunkt i virkeligheten for norske bedriftseiere, hvor ni av 10 bedrifter har under 10 ansatte, kan tilgang på ny egenkapital selv fra norske kilder være begrenset, og utenlandsk kapital er ofte ikke et alternativ.

En virkning av skjerpet skatt på norsk kapital vil derfor være at mange prosjekter og investeringer ikke blir gjennomført. Nye potensielle bedrifter blir ikke født, og eksisterende får sin ekspansjon hemmet. For det andre vil utenlandsk eid næringsliv styrkes, både ved at konkurransen svekkes, og ved at utenlandske eiere kan betale mer ved oppkjøp enn nordmenn siden de må betale mindre i skatt. Dette betyr også en maktforskyvning fra små, norskeide bedrifter, til større bedrifter hvor utenlandsk eierskap er vanligere.

Hva er det så Scheel-utvalget bygger sin antakelse om perfekte kapitalmarkeder på? En gjennomgang av Scheel-utvalgets kilder, viser at utvalget har brukt internasjonal forskning. Problemet med forskningen er at Norge er et land i en særstilling. Vi har Statens pensjonsfond utland (SPU), som er en helt vesentlig investor i utlandet. Når forskningen inkluderer SPU i analyser av om landet har en høy hjemmefavorisering (at investorer helst investerer i hjemmemarkedet sitt) eller ikke, kommer Norge svært godt ut. Det vil si at norske kapitaleiere i mindre grad enn eiere i andre land ser ut til å bry seg om hvor de investerer, men at de finner gode investeringer på tvers av landegrenser.

Problemet er at den dominerende norske investoren, SPU, er lovpålagt å investere ute. Tar man bort SPU fra investeringstallene, er bildet det stikk motsatte. Hjemmefavoriseringen i Norge er svært høy, og høyere enn i de fleste land. At norske kapitaleiere investerer mindre, går derfor ut over norsk næringsliv.

Bedrifts-Norge består av svært mange små og mellomstore bedrifter, samt et betydelig statlig eierskap. Dersom vi ønsker et næringsliv som har norske eiere, er det ikke likegyldig hvordan man utformer skattesystemet.

Mye kan tyde på at vi har et ikke-perfekt kapitalmarked for investeringer i oppstartsbedrifter og nye gründerideer. Bredden av norske bedrifter har dårlig tilgang til risikokapital, det vil si de pengene en investor eller en bedrift bruker til å ta risiko og investere i nye ideer.

Hjemmemarkedsfavorisering er naturlig, fordi den som sitter nært et marked vanligvis har mye bedre informasjon enn den som sitter langt unna. Lokale forhold, lokale forbindelser, lokalt nettverk, kunnskap, kompetanse og tillit er vesentlig når man skal investere penger.

En ingeniør på Kongsberg kan ha en annen forståelse av prosjektrisikoen knyttet til produksjon og salg av nye undervannsbåter brukt til leting og ekspedisjon i Norge, enn en storbank i Tyskland har. Dette bidrar til at han/hun etterspør en lavere risikopremie enn storbanken. Lavere risikopremie sikrer at «marginale» prosjekter blir finansiert, og/eller at lønnsomme prosjekter blir bedre finansiert. Det at marginale prosjekter blir finansiert, både av nye og gamle bedrifter, er nært knyttet til rammevilkårene for norske, private eiere og gründere. Derfor er det viktig å utforme et skattesystem som ikke skjevbehandler norske investorer og norske bedrifter.

For bredden av norsk næringsliv, små og mellomstore bedrifter, er den reelle tilgangen til utenlandsk egenkapital fraværende eller begrenset. Unge bedrifter har begrenset tilgang til utenlandsk kapital, samtidig som et fåtall av disse står for en betydelig andel av netto tilvekst av nye jobber.

Det er å håpe at skattereformen tar utgangspunkt i den norske virkeligheten, ikke i internasjonal forskning uten særlig relevans for norske bedrifter.

Innlegget var publisert i Bergens Tidene mandag 2. november 2015