Rettferdig boligbeskatning?
Endringene i boligskatten virker lite gjennomtenkt – mange får brått 40-50.000 kroner eller mer i økt skatt. Og «hard» skattlegging av bolig er uansett dårlig fordelingspolitikk.
Publisert: 5. februar 2026
Spørsmål knyttet til levekår og inntektsfordeling har alltid stått sentralt i studier av samfunnsøkonomien. Ett av spørsmålene som vi ble drillet i gjennom min egen studietid på 1970-tallet, var: Dersom myndighetene ønsker å bedre situasjonen for en lavinntektsgruppe gjennom subsidiepolitikk – hvordan bør det skje?
Svaret er ganske åpenbart. Man bør søke å subsidiere nødvendighetsvarer som har en høy budsjettandel hos gruppen med lav inntekt. Matvarer er et klassisk eksempel. Det samme er utgifter til boligkonsum, som for en lavinntektshusholdning i dag legger beslag på en stor andel av inntekten.
Denne enkle lærdommen synes å være glemt i dagens debatter, enten det dreier seg om strømstøtte eller boligskatt.
Når det gjelder boligbeskatning, mener jeg at spesielt venstresiden har gått seg vill. I hele etterkrigstiden har det vært en bevisst politikk i Norge å stimulere til at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Begrunnelsen har vært fordelingshensyn. Utgifter til boligformål er den største posten i et vanlig husholdningsbudsjett.
For de fleste er også boligen mye mer enn et investeringsobjekt. Den er et hjem, som man som eier har et forhold til, vedlikeholder og utvikler.
Det er grunn til å anta at denne tankegangen var bakgrunnen for at statlig eiendomsskatt – eller «skatt på fordelen av egen bolig», som ordningen ble kalt – ble avviklet i 2005. Forslaget om gjeninnføring har dukket opp flere ganger, blant annet i forbindelse med at et eget utvalg, ledet av professor Ragnar Torvik ved NTNU, gikk inn for dette som ledd i en større skattereform. Utvalget anbefalte at det igjen innføres skatt på fordelen ved bruk av egen bolig.
Det finnes argumenter for at en større del av skattebyrden over tid skal knyttes opp mot eiendom. Det skaper større grad av likebehandling mellom det å eie og det å leie bolig. Muligens vil det også kunne frigjøre kapital som kan bli tilgjengelig for investeringer i næringsvirksomhet.
Mitt poeng er likevel: Fordelingshensyn er ikke et argument for å skattlegge bolig hardere. Tvert om vil dette være et brudd med den fordelingspolitikken som ha vært ført i Norge siden Einar Gerhardsens tid. Det betyr at vårt mest nødvendige gode blir skattlagt, altså det motsatte av min lærdom fra sosialøkonomistudiet.
Det hjelper ikke at de rike gjennomgående har større og dyrere boliger. Det har de fint råd til, også etter at boligskatten er betalt.
Fra enkelte hold, særlig fra venstresiden i politikken, hevdes det at skattlegging av bolig vil gjøre det lettere, særlig for unge, å komme seg inn på boligmarkedet. Dette er en kortslutning. Det er riktig at prisene i boligmarkedet vil kunne gå litt ned. Men skatten på bolig skal også betales. «Prisen etter skatt» går opp, som alltid når man skattlegger en vare.
Hele poenget med å skattlegge egen bolig er at det skal bli dyrere å eie, mer på linje med å leie. Konsekvensen er med andre ord at færre vil ha råd til å eie, og flere blir henvist til leiemarkedet. Det vil være personer og husholdninger med lave eller midlere inntekter.
Innføring av en statlig eiendomsskatt synes så langt ikke å være aktuelt. Derimot har regjeringen nylig foretatt en endring av beregningsmodellen som brukes for å anslå markedsverdier av boliger innenfor systemet med formuesskatt. Argumentet som er brukt, er at man ønsker et mer «rettferdig system» for verdsetting av folks boligformuer.
Det nye systemet, som allerede er gjennomført og gir utslag i skattetrekkene for 2026, synes å være lite gjennomtenkt. Da tenker jeg ikke først og fremst på den «regnefeilen» som har ført til at det samlede provenyet som staten får inn, blir større enn beregnet. Det tror jeg ikke det er så mange som bekymrer seg for utenfor politikken.
Mye verre er at endringen har ført til kraftige skatteøkninger for et stort antall husholdninger som allerede har tilpasset seg i boliger med høye markedsverdier. Utslagene for flere tusen boligeiere ligger opp mot 40-50.000 kroner i økt skatt, og for ganske mange enda høyere.
Jeg bestrider ikke at den nye beregningsmodellen er mer presis og dermed bedre egnet til å anslå boligers markedsverdi i ulike deler av landet. Gitt et system med skattlegging av boligformue, virker det dermed også logisk å legge de nye verdiene til grunn.
Men er det rettferdig?
Etter min mening: nei.
For det første mener jeg, som nevnt ovenfor, at en «hard» skattlegging av bolig er dårlig fordelingspolitikk, uansett i hvilken form beskatningen kommer.
For det andre er det nesten uforståelig at regjeringen har gjennomført en ny modell med så kraftige utslag i skatteregningen for folk som allerede har tilpasset seg i boligmarkedet.
Dette står i kontrast til Torvik-utvalget, som i sin anbefaling om boligskatt la vekt på at et nytt system for boligbeskatning må fases inn over tid, slik at det gis tid til tilpasning.
Kunne man ikke i det minste ha ventet på Skattekommisjonen?
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 3.2.2025.
Relatert
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Bør de med høyest lønn jobbe mindre?
Hvorfor er vi så uenige om formuesskatten?
Den vonde historien om norsk formuesskatt
