Formuesskatt

Kristin Clemet om formuesskatten

Det er fascinerende å se med hvilken intensitet enkelte journalister og medier engasjerer seg i formuesskatten. Det er særlig seks ting jeg reagerer på når det gjelder mange av oppslagene om formuesskatten, blant annet i VG. Kristin Clemet på Facebook:

Kristin Clemet

Publisert: 1. august 2017

Det er fascinerende å se med hvilken intensitet enkelte journalister og medier engasjerer seg i formuesskatten. I går fikk den førsteoppslaget i Dagsrevyen, og i dag bruker VG hele forsiden og to sider til på det samme. Ingen av dem har noen egentlige nyheter å bringe – kun nye omdreininger på et tema de har hatt mange oppslag om før. Sist VG hadde mange sider om formuesskatten, inkludert en svært usaklig og useriøs kommentar, skrev jeg dette svaret i VG.

Det er særlig seks ting jeg reagerer på når det gjelder mange av oppslagene om formuesskatten, blant annet i VG:

For det første: VG prøver ikke å bringe et balansert bilde eller, på en seriøs måte, å bringe frem argumentene som taler for å redusere formuesskatten. Dagens oppslag er ille på den måten at det må være veldig vanskelig å forstå hva Erna Solberg og Høyre egentlig vil og hvorfor de vil det. Vil hun virkelig gjennomføre en reform som bare fører til at «tusener» får null i skatt, og bekymrer det henne overhodet ikke? Og hvorfor vil hun det? VG skriver at 3900 personer vil bli nullskatteytere, dersom formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet.

VG nevner ikke hvor rike disse potensielle nullskatteyterne er, men 1800 av dem har en formue på under én million kroner. Det er altså ikke Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og Petter Stordalen vi snakker om her. Dersom man fjerner HELE formuesskatten, som Solberg sier ikke er aktuelt, ville 600 personer med formue over 10 millioner kroner blitt nullskatteytere.

Hva skal så til for at man skal kunne bli nullskatteyter et år etter at politikerne eventuelt har fjernet formuesskatten på arbeidende kapital? (Når man snakker om nullskatteytere, ser man bare på ett enkelt år – ikke på flere år i sammenheng.)

I virkeligheten må da disse fem tingene inntreffe samtidig:

Man betaler ikke formuesskatt på arbeidende kapital, fordi politikerne altså har fjernet denne, slik Erna Solberg ønsker å gjøre.
Man har absolutt all formue plassert i bedrifter, dvs. at man ikke har noen formue i private objekter som f.eks. hytter og hus. Eller man er i en grunder- og etableringsfase, som gjør at man har mye gjeld og derfor negativ formue privat.
Man har ingen inntekt, enten fordi man ikke jobber eller fordi man ikke tar ut inntekt, selv om man jobber.
Man tar ikke ut utbytte, som ofte fungerer som eiernes inntekt – eller man tar ut et utbytte som er så lavt at det er under den såkalte skjermingsrenten. Tar man ut utbytte, er det ikke mulig å bli nullskatteyter, for utbytteskatten har økt kraftig det siste tiåret – fra cirka tre til cirka 17 milliarder kroner.
Bedriften(e) man er (del)eier av, går med underskudd, slik at man heller ikke betaler selskapsskatt. Dette er jo formelt sett en skatt på selskapet, men går selskapet med overskudd, betales jo skatten av det overskuddet som formelt sett ellers tilfaller eieren.

Dette virker jo lite sannsynlig, siden de fleste må ha noe å leve av og brød på bordet, så hvorfor kan det likevel bli aktuelt? Jo, én grunn er at mange tar ut utbytte, som fungerer som deres inntekt, bare hvert andre eller tredje år. Men da må jo utbyttet høyst sannsynlig være høyere enn det ville vært, hvis man tok ut utbytte hvert år – og det samme vil i så fall også skatten være.

VG skriver at Erna Solberg ikke blir bekymret selv om «tusener» blir nullskatteytere, men det hun egentlig sier, er at hun ikke er bekymret for at de som reelt sett ikke har inntekter, heller ikke betaler formuesskatt på arbeidende kapital. Jeg antar at hun også mener at man bare skal betale utbytteskatt hvis man tar ut utbytte.

For det annet: Det er ytterst selsomt at dette lille politikkområdet, som altså legger beslag på cirka 0,5 prosent av statsbudsjettet og cirka 5 prosent av det økonomiske handlingsrommet regjeringen har hatt til rådighet i denne fireårsperioden, og som står for under én prosent av omfordelingen i Norge, skal vekke så stor interesse i

pressen sammenlignet med alle de andre politikkområdene som også kunne fortjent mer oppmerksomhet. Regjeringens motstandere hevder at dette er et stort satsningsområde og en prestisjesak for regjeringen, men det sier ikke regjeringen selv. Såvidt jeg har registrert, skryter regjeringen mye mer av de virkelig store satsingsområdene, som bl.a. er skole og samferdsel. Cirka 86 prosent av handlingsrommet har tross alt gått til å øke de offentlige utgiftene.

For det tredje er det svært underlig at så mange journalister, så å si daglig, aksepterer at mange på venstresiden svarer at de kan finansiere all verdens løfter ved ikke å gjennomføre de skattekuttene høyresiden har lovet (Høyre har samlet sett lovet «moderate skattelettelser»). Man skulle tro det var en vanlig journalistisk oppgave å konfrontere slike utsagn med et spørsmål om mer dokumentasjon: Hvor mye kan man egentlig finansiere ved ikke å gjennomføre en skattelettelse? Og hvordan kan man «bevise» (for å holde oss til Dagsrevyens sjargong) at man virkelig får råd til mer når tallene viser at man selv ved å gjennomføre skattelettelser har fått mye større inntekter til staten? Alle skatter gir jo også et effektivitetstap? I denne perioden er det netto gitt cirka 21 milliarder i skattelette (hvorav Ap har vært enig i over halvparten), mens inntektene til staten har økt med 65 milliarder kroner.

For det fjerde er det påfallende hvor lite interessert mange er i fakta som ikke passer inn i budskapet de vil formidle. Dagsrevyen vil gjerne ha statsministeren til å dokumentere og «bevise» at lettelsene i formuesskatten har virket, men faktum er jo at formuesskatten har økt for mange i denne perioden, slik blant annet Solstrand Hotel & Bad har skrevet om i Bergens Tidende. Provenyet, dvs. inntektene til staten, fra formuesskatten er i dag omtrent det samme som før lettelsene ble gjennomført. Er man på jakt etter en nyhet – og kanskje også muligheten til å stille kritiske spørsmål «fra høyre» – skulle man tro at dette var av interesse.

For det femte er det grensende til provoserende å se hvordan journalister lar seg rive med på venstresidens retorikk om at regjeringen må dokumentere at formuesskattelettelsene virker. Dette er ikke mulig annet enn på anekdotisk nivå nå, og særlig ikke ettersom lettelsene knapt er registrerbare og det derfor nesten er lettere å dokumentere at noen har fått det verre. Hvorvidt en fullstendig fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital vil virke, gjenstår å se, fordi det er et empirisk spørsmål. Men dessuten er det jo nesten freidig å avkreve bl.a. statsministeren svar på dette når man samtidig lar andre politikere slippe unna denne typen spørsmål. Andre blir snarere møtt med kritiske spørsmål fordi de ikke vil bevilge MER til dette og hint – eller de slipper unna med svar som at de legger vekt på hva de berørte mener. Det finnes f.eks. overveldende dokumentasjon på at flere lærere ikke fører til bedre læring, men likevel vil stadig flere partier binde opp ressurser til dette. Det fører ikke til særlig kritiske oppslag, og kritiske spørsmål kan lett avfeies med at disse partiene «velger å lytte til lærerne». Men når Erna Solberg sier at hun lytter til bedriftene, teller tydeligvis ikke det på samme positive måte. Jeg har heller ikke hørt eller sett noen pågående journalister som har spurt hvordan Ap kan «bevise» at økt fradrag for fagforeningskontingent fører til høyere organisasjonsgrad.

For det sjette er det virkelig tankevekkende å se hvordan så mange i pressen og politikken i Norge snakker om penger som går til skattelette, som penger som nærmest er tapt eller forduftet. Hva i all verden får folk til å tro at penger som beholdes av borgere og bedrifter, ikke går til velferd? Tror de at alle penger som privat sektor råder over, bare brukes til tant og fjas? Tror de at private sløser mer enn det offentlige gjør, og hvordan kan de eventuelt dokumentere det?

Det er også komisk når venstresiden harselerer med de såkalte dynamiske effektene av å gi skattelette. På ett nivå er alle enige om at skattelette har slike effekter, men det kan være uenighet om hvor store de er. Men hvis noen f.eks. antyder at staten får igjen 20-30 prosent av skattelettelsene i økte inntekter, tas dette nærmest som bevis for at man har «tapt» 70-80 prosent. Men kronene som ble gitt i skattelette, har jo ikke forsvunnet! Slike dynamiske effekter betyr at det man ga i skattelette, fortsatt befinner seg i økonomien og bidrar til velstand og velferd, og at staten i tillegg får noe tilbake.

Skattedebatten i Norge er virkelig ytterst spesiell, og troen på staten som problemløser er tydeligvis overveldende.

Innlegget var publisert på Facebook 1. august 2017.

Forleden hadde VG et oppslag om formuesskatten som fortalte oss at at dersom regjeringen fjernet formuesskatten på arbeidende kapital, ville det «gi Norge nær 4000 flere nullskatteytere». VG etterlot et klart inntrykk at dette var landets rikeste ved blant annet å skrive at en fjerning av skatten på arbeidende kapital, «vil være en milliardgave til Norges aller rikeste. 3900 flere vil bli nullskatteytere».

I går fulgte VG opp med en ny reportasje, og nå er det dramatiske budskapet tonet betraktelig ned. Nå viser det seg at 1800 av disse personene har en formue på under én million kroner. Så nå står det bare at en fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital vil føre til at «flere personer med formuer over 10 millioner vil bli nullskatteytere».

Men også dette er tydeligvis litt usikkert, for litt lenger ned i saken får vi vite at det eneste vi (les: SSB) egentlig vet, er at det finnes personer med en formue på over 10 millioner kroner blant de 3900 som vil få skatten redusert til null, dersom man fjerner skatten på arbeidende kapital. SSB anslår antallet personer med en formue på over 10 millioner kroner, som er i denne situasjonen, til mellom 0 og 400 (som er laveste tall SSB oppgir). Antallet personer med en formue på over 10 millioner kroner, som blir nullskatteytere dersom formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet, kan altså være null.

Oppslaget viser nok en gang hvordan VG dramatiserer og overdriver i sine oppslag om formuesskatten. Nullskatteyterproblematikken er langt mer begrenset enn VG tidligere har etterlatt inntrykk av.

Hvis noen skal bli varige nullskatteytere fordi formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet, kan de ikke ha inntekt av betydning, de kan ikke ha privat formue over formuesskattegrensen i egen bolig, hytte, båt, bil og/eller bank, og de kan aldri ta ut utbytte som er over skjermingsgrensen. Jeg blir veldig forundret hvis dette gjelder mange av Norges rikeste og særlig de såkalt superrike, som gjerne er de få personene mediene pleier å fokusere på, som har en formue på over 100 millioner kroner. De har riktig nok nesten hele formuen sin plassert i bedrifter, men det ser jo ut som de har noen private formuesobjekter også, og at de har til salt i grøten.

At noen blir nullskatteytere i ett enkelt år kan skyldes store tap i næring, eller at de lever av utbytte som de tar ut i større bolker for noen år av gangen, men altså ikke hvert år. Og siden utbytteskatten (som er en annen skatt på eiere av bedrifter) er økt kraftig de senere år, utgjør den nå provenymessig omtrent det dobbelte av formuesskatten på arbeidende kapital.

Og dersom selskapene disse personene eier, går med overskudd, betaler de selvsagt også selskapsskatt. Det er også et betydelig skattebidrag fra «de rikeste» som må regnes med. Skatt fra bedrifter finansierer helse og skole like godt som all annen skatt.

Samme dag som VG tonet ned sitt dramatiske budskap om formuesskatten, publiserte avisen også en meningsmåling om formuesskatten. Den viser at 33,8 prosent av de spurte er enig med «Høyre og statsminister Erna Solberg» i at «reduksjoner i formuesskatten bidrar til å trygge og skape flere arbeidsplasser». 42,5 prosent er uenig med henne, og 23,8 prosent vet ikke. Bare 17,3 prosent mener, som Arbeiderpartiet og venstresiden gjør, at formuesskatten bør økes, mens hele 38,2 prosent mener den bør reduseres eller fjernes. Og bare så det er sagt: Det er ikke bare Høyre som vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Det vil også KrF, Venstre og Fremskrittspartiet.

Dette er igrunnen overraskende gode tall for Erna Solberg og de borgerlige partiene – særlig når man tar VGs og NRKs mange oppslag om formuesskatten i betraktning.

Innlegget var publisert på Facebook 6. august 2017.