Dyrest, men ikke best
Lite tyder på at de offentlige tjenestene er mye bedre i Norge enn i nabolandene våre.
Publisert: 5. april 2024
På side 49 i Nasjonalbudsjettet for 2024 står det en interessant figur.
Figuren viser offentlige skatte- og avgiftsinntekter som andel av brutto nasjonalprodukt (bnp) for Sverige, Danmark og Norge og for gjennomsnittet i OECD, organisasjonen for verdens rikeste og mest utviklede land.
De tre skandinaviske landene ligger skyhøyt over OECD-snittet, og det er ikke så overraskende. Vi har også en offentlig sektor som er større enn snittet i OECD.
Det overraskende med figuren, er at skattenivået i Norge nå er høyere enn det er i Danmark, som lenge har vært ansett for å være det landet i verden med det høyeste skatte- og avgiftsnivået.
Slik ser det også ut på figuren: Danmark har lenge ligget over både Sverige og Norge, men nå er det altså Norge som er i têt: Vi ser ut til å ha verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå, enten vi måler det som andel av bnp eller fastlands-bnp.
Faktisk.no mener at også Frankrike har gått forbi Danmark, og at Norge derfor har verdens nest høyeste skattenivå.
Det er uansett interessant.
Men det er også bemerkelsesverdig av en grunn som figuren ikke sier noe om.
Verdens høyeste (eller nest høyeste) skatte- og avgiftsinntekter er nemlig ikke nok til å finansiere offentlig sektor i Norge.
Skatter og avgifter dekker bare en del av statsbudsjettet i Norge. Cirka en fjerdedel kommer fra Oljefondet.
For andre land er det skatte- og avgiftsinntektene som setter grensen for hvor mye de kan bruke over offentlige budsjetter. Bruker de mer, blir de tvunget til å låne.
I Norge har ikke politikerne noen slik grense. De har kunnet overføre stadig mer penger fra Oljefondet for å finansiere stadig høyere offentlige utgifter.
Over tid har dette gitt oss muligheten til å ha verdens største offentlige sektor uten å ha verdens høyeste skattenivå. Men nå er altså også skattenivået i verdenstoppen.
Men gir det oss en mye bedre offentlig sektor enn for eksempel Danmark, Sverige, Finland eller Island har, eller, for den sakens skyld, Nederland?
Det spørsmålet lar seg neppe besvare helt presist, men jeg har vanskelig for å tro det.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet pleier å fremstille Norge og den norske modellen som «unik», fordi vi helt eller delvis skattefinansierer skolen, helsevesenet, barnehagene og veiene våre.
Men dette er jo overhodet ikke unikt. Det er små variasjoner mellom land, men i hovedsak gjør alle våre naboland nøyaktig det samme. Det som får meg til å mistenke at Norge har et problem, er at både skolen, helsevesenet, barnehagene, veiene og forsvaret virker like gode i våre naboland som i Norge, enda de bruker mye mindre penger enn vi gjør.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at ett land gjør det bedre enn de andre, men det går på kryss og tvers: Det ene landet har bedre tjenester på ett område, mens det andre scorer best på et annet. Poenget er at det ikke er noe som tyder på at offentlig sektor, samlet sett, skinner spesielt mye mer i Norge enn i våre naboland.
Min mistanke er altså at vi bruker mer uten å prestere bedre, det vil si at vi får mindre igjen for pengene enn de andre landene får.
Hva betyr det, og hvordan er det mulig?
En hypotese kan være at offentlig sektor i Norge er mindre produktiv enn offentlig sektor er i andre land som det er naturlig å sammenligne med. Det betyr i så fall at vi ikke jobber like smart, for eksempel fordi vi velger dårligere teknologiske og organisatoriske løsninger. På noen områder trenger vi også mye mer arbeidskraft for å løse de samme oppgavene.
Og det er kanskje ikke så overraskende. Når man har lett tilgang til mye penger, enten man er en familie, en organisasjon eller en bedrift, er man kanskje ikke så opptatt av å bruke pengene effektivt. Man kan tillate seg å sløse litt. Og det gjelder særlig for virksomheter som ikke må konkurrere.
Eller for å være mer konkret: Norske politikere må ikke prioritere og gjøre upopulære valg, slik politikere i våre naboland må gjøre.
Vi kan fortsatt tillate oss å ha det som antagelig er verdens dyreste sykelønnsordning, verdens høyeste bistandsnivå, verdens mest sjenerøse offentlige finansiering av utdannelse og helse og verdens dyreste jordbruksavtale. Men dyrest betyr altså ikke det samme som best.
I våre naboland må politikerne greie seg med mindre skatteinntekter, og likevel greier de å gi befolkningen like mye trygghet, kunnskap og velferd. Det er fascinerende, og det er underlig at det ikke skaper større nysgjerrighet i regjeringen, på Stortinget og i mediene.
Hva er det de andre landene får til som vi ikke får til, enda de hverken har oljeinntekter eller like høye skatte- og avgiftsinntekter?
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 3.4.2024.
Relatert
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Skattekonkurransen
Mangel på økonomisk styring, ikke «trygg økonomisk styring»
Kronekursen er svak, men det gjelder ikke økonomien
Skatt i teori og praksis
