SV argumenterer dårlig for arveskatt
SV vil ha arveskatt for å løse boligkrisen. Partiet hadde bedre argumenter for en arveskatt i tidligere programmer.
Publisert: 9. oktober 2024
At SV ønsker en arveskatt, er ingen nyhet. Likevel valgte NRK å lage en nyhetssak om SVs forslag til ny arveskatt, som de publiserte før hele partiets programutkast ble offentliggjort.
I artikkelen kom det frem at programkomiteen foreslår en arveskatt med et bunnfradrag på ti millioner.
Heller ikke dette er noen nyhet.
I inneværende stortingsprogram vil partiet «innføre en avgift på arv med et høyt bunnfradrag».
En konkret modell som SV har foreslått, er et bunnfradrag på 5 millioner kroner per arving og med trinnvise opptrappinger (fra 30 til 70 prosent skatt) for de ekstra store formuene (over 100 millioner).
Men det som faktisk er en nyhet, er at partiet har endret begrunnelsen for å innføre en arveskatt, og ikke minst hvilke samfunnsproblemer en slik skatt har som ambisjon å løse.
I SVs nåværende stortingsprogram begrunnes arveskatt med at «om lag to tredjedeler av Norges aller rikeste er arvinger», at arveskatten er «ett av de viktigste tiltakene for å bekjempe ulikheten i Norge», og at «det skal lønne seg å arbeide, ikke å arve store formuer».
Partiet argumenter også godt for at de største arveformuene bør ha en ekstra høy sats, for å hindre at makt og rikdom samler seg på få hender.
Dette er – etter min mening – gode argumenter for en skatt på arv, ikke bare fra et sosialistisk ståsted, men også noe som liberale kunne nikke anerkjennende til. Til og med fra et fagøkonomisk perspektiv, er det gode argumenter for en skatteveksling fra skatt på arbeid og formue mot skatt på arv, bolig, forbruk og så videre, slik det siste Skatteutvalget foreslo, men som endte i skuffen.
Når nestleder og leder av programkomiteen, Torgeir Knag Fylkesnes, skal forklare forslaget om ny arveskatt i NRK-saken, er både begrunnelsen og argumentene for skatten totalt endret.
Arveskatten er nemlig ikke lenger bare en arveskatt. Den skal også være en såkalt «generasjonsskatt», der skatteinntektene «skal brukast for å hjelpe unge inn på ein stadig trongare bustadsmarknad».
Fylkesnes mener nemlig at boligmarkedet er i ferd med å bli et samfunnsproblem. Han peker særlig på prisoppgangen i de store byene, spesielt Oslo, i tillegg til at rundt én million nordmenn leier og at også leieprisene har skutt fart oppover.
Pengene fra den nye arveskatten – eller «generasjonsskatten» om du vil – skal brukes til å bygge flere studentboliger, en kraftig styrking av Husbanken, mer bostøtte – og er plassert i boligpolitikkdelen av partiets programutkast.
SVs endrede begrunnelse og argumenter for arveskatt er basert på feil virkelighetsbeskrivelse.
La oss ta Fylkesnes’ første påstand om at boligmarkedet er i ferd med å bli et samfunnsproblem først.
Her vil det nok være uenigheter om hva som kan karakteriseres som et samfunnsproblem, men data fra SSB viser at andelen som eier sin egen bolig er forbausende stabil, med omtrent tre av fire husholdninger som eiere.
Riktignok peker SSB på at noen økonomisk utsatte grupper, særlig de med lav utdanning og lav inntekt, har noe lavere andeler boligeierskap enn på starten av 2000-tallet. Men årsaken til denne utviklingen er først og fremst at Norge har hatt en betydelig befolkningsøkning – uten at antall nybygde boliger har holdt tritt.
Den noe lavere boligeierskapsandelen etter år 2000, handler altså om at Norge har tatt imot mange innvandrere – både arbeidsinnvandrere fra EU-land og asyl- og flyktninginnvandrere – som SV ikke har vært motstander av.
Andelen nordmenn uten innvandrerbakgrunn som eier egen bolig lå på nesten 90 prosent i 2022, mens personer med innvandrerbakgrunn har en eierandel på 62 prosent.
Mye av forskjellen kan forklares med at mange innvandrere bor i Oslo og andre storbyer, hvor boligeierandelen er lavere for alle grupper, samt at boligprisene er høyere. Ellers viser tallene for alle innvandrergrupper en økende boligselskapsandel etter økt botid og økt inntekt.
For eksempel har innvandrere fra Afrika og Asia med 20 år eller mer botid i Norge en boligeierskapsandel på nesten 80 prosent, mens nordmenn med for eksempel pakistansk bakgrunn – en innvandringsgruppe som har vært i Norge i generasjoner – har en boligeierskapsandel på over 80 prosent.
Altså fungerer den norske boligeierskapspolitikken, også for innvandrere, i utgangspunktet veldig bra – spesielt sammenlignet med andre land, for eksempel i Sverige, hvor innvandrere har enda lavere boligeierskap og bor mer segregert fra den etnisk svenske befolkningen, blant annet fordi de er bosatt i leide boliger fra det såkalte million-programmet på 1960 og 70-tallet.
Deretter peker SV på en bekymring for at unge ikke lenger kommer inn på boligmarkedet. Arveskattens inntekter skal brukes for å hjelpe dem.
Men også her kan det diskuteres om problemet er såpass stort at det bør karakteriseres som et samfunnsproblem.
I en SSB-artikkel fra 2019, kommer det riktignok frem at andelen unge eiere har sunket noe etter finanskrisen, hvor boligeierandelen blant ungdom som jobber deltid og er utenfor arbeidslivet har sunket noe over tid.
Likevel har andelen unge i alderen 20 til 34 år, og som er sysselsatt på heltid, en boligeierandel som ligger stabilt på 60 prosent siden tidlig på 2000-tallet.
Men hva med unges tilgang til boligmarkedet i storbyene – særlig Oslo – som var SVs hovedbekymring?
Antall førstegangskjøpere av boliger ligger også relativt stabilt på rundt 50 000 transaksjoner i året i Norge, og rundt 10 000 transaksjoner for Oslo – selv om det har vært en liten nedgang de siste to årene i takt med stigende renter.
Den samme stabiliteten gjelder for gjennomsnittsalder ved første boligkjøp. Både for Norge som helhet og Oslo er gjennomsnittlig alder ved første boligkjøp på rundt 28 år.
Videre var andelen førstegangskjøpere som kjøpte bolig sammen med en annen, ofte kalt samkjøperindeksen, ganske lik – med henholdsvis 59 og 61 prosent – for både Norge og Oslo i 2021.
Samkjøperindeksen har økt noe – 66 prosent i Oslo og 62 prosent for Norge – men, samtidig var indeksen høyere (68 prosent) for Norge i perioden 2008 til 2012, mens indeksen for Oslo var like høy i 2018.
I en artikkel skrevet av to ansatte i Norges Bank kommer det frem at boligeierandelen blant unge mellom 25 og 35 år bosatt i Oslo er høyere i 2021 enn i 2011. Dette til tross for at boligprisene i hovedstaden har hatt en vekst som er dobbelt så høy som lønningene i samme tidsperiode.
Men hva med de unge med lavest inntekt?
«Andelen som eier bolig, er så godt som uendret i de fleste inntektsgruppene» og «boligene de kjøpte var om lag like store, og selv om gjeldsgraden har gått litt opp, har belåningsgraden gått litt ned», skriver de to forfatterne.
Altså er det ikke riktig – som SV hevder – at det er blitt såpass vanskelig for unge å komme inn på boligmarkedet, selv i Oslo, til at det kan karakteriseres som et samfunnsproblem.
Riktignok er boliglånsrenten i dag blitt betydelig høyere enn den var i 2021, noe som har gjort at alle grupper må betale mer for bolig – selv om de med lavest inntekt vil være mest sårbare.
Men den såkalte «foreldrebanken», som oftest blir kritisert for å skape økte forskjeller i boligmarkedet, har vært stabil ved at omtrent en av fire har benyttet seg av den siden 2015.
Det er heller ikke gitt at innføring av arveskatt – riktignok med et ganske høyt bunnfradrag – vil føre til at flere unge kommer inn på boligmarkedet. En slik skatt kan også bidra til at færre foreldre har råd og mulighet til å hjelpe barna ved for eksempel å gi forskudd på arv.
Altså kan en arveskatt bidra til at flere unge boligkjøpere konkurrerer om de samme boligene i nedre deler av boligprissjiktet, og dermed konkurrerer ut marginale boligkjøpsgrupper.
Foreldrebanken er også viktig for å øke boligtilbudet, særlig i Oslo og storbyene, hvor unge par med og uten barn i etableringsfasen er den viktigste kjøpergruppen for nye boliger- og boligprosjekter.
Lavere boligbygging enn det som er behovet over tid, medfører også en økt etterspørsel etter utleieboliger – som igjen bidrar til stadig høyere leiepriser, som er SVs siste begrunnelse for arveskatt.
Da er det også verdt å nevne at SVs politikk, med økt formuesskatt og eiendomsskatt, i kombinasjon med økte rentekostnader (som partiet ikke kan lastes for), har gjort det historisk ulønnsomt å bedrive boligutleie.
Siden 2019 har det forsvunnet nesten 8000 utleieboliger i hovedstaden, noe som medfører at de svakeste gruppene blir skviset ut av Oslos boligleiemarked.
Tiltak som å bygge flere studentboliger, mer kapital for utlån i Husbanken og å gi mer bostøtte, vil sikkert bidra noe til å lette på den såkalte boligkrisen for enkeltgrupper, men det vil ikke være i nærheten av å være nok for å kompensere for den betydelig lavere ny-boligbyggingen og bortfallet av mange tusen utleieleiligheter i Oslo.
Men at disse boligpolitiske tiltakene, som SV alltid har fremmet, blir direkte koblet sammen med innføring av en arveskatt, og nå omtalt som en «generasjonsskatt», er en merkelig politisk manøver.
SV vil altså ha arveskatt som en løsning for en «boligeierskapskrise» som ikke finnes, mens den delen av boligmarkedet hvor det faktisk er krise, altså boligleiemarkedet, har partiets øvrige skattepolitikk selv bidratt til å skape.
SV hadde mye bedre argumenter og begrunnelser for innføring av en arveskatt i sitt tidligere program.
Teksten er publisert i Minerva 7.10.2024.
Relatert
Skattekonkurransen
Skatt i teori og praksis
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Ingen kan trylle vekk skatten
Null hull i aksjeskatten fortsatt
