Revidert galskap

Til syvende og sist må gildet gjøres opp. Hvis regjeringen og Stortinget ikke vil gjøre den jobben nå, må fremtidens næringsliv, skattebetalere og låntagere ta regningen for galskapen.

Jon Nicolaisen

Publisert: 16. mai 2022

Verdensøkonomien er i ulage. Pandemien gir stadig nye nedstengninger i Kina. Flaskehalsene i verdikjedene og prishopp på en rekke varer fortsetter.

Russlands invasjon av Ukraina har gitt enda større knapphet på energi og noen viktige råvarer. Spesielt er gassmarkedet i Europa i ubalanse.

I USA er konsumprisveksten over åtte prosent. Den amerikanske sentralbanken har fått det travelt med å få renten opp og bremse inflasjonen.

Også i Norge er renten på vei opp. Etter gjenåpningen i fjor høst har norsk økonomi gått for full maskin. Arbeidsledigheten er den laveste siden før finanskrisen. En rekordstor andel av bedriftene melder om kapasitetsproblemer og vanskeligheter med å skaffe arbeidskraft.

Selv om inflasjonen er høyere andre steder, har prisstigningen tiltatt også i Norge og er for tiden over fem prosent i året. Mest sannsynlig vil prisstigningen avta noe fremover, men den vil fortsatt være godt over Norges Banks inflasjonsmål på to prosent.

Regjeringen la frem revidert nasjonalbudsjett (RNB) på torsdag. Der foreslås et opplegg som innebærer at staten øker sin pengebruk i år med rundt 30 milliarder kroner, sammenlignet med det statsbudsjettet som ble vedtatt i fjor høst. Dette må ses i lys av to store ekstrapakker gjennom året – strømstøtten til husholdninger og Ukraina-pakken nå i vår.

Disse pakkene medfører ekstrakostnader på i alt omtrent 60 milliarder kroner. Regjeringen foreslår i revidert budsjett å redusere pengebruken på andre områder med omtrent halvparten av størrelsen på disse pakkene.

Det kan hende at det i en revisjon av et allerede vedtatt budsjett ikke er så enkelt å gå drastisk til verks. I dagens situasjon burde staten likevel redusert pengebruken mer.

Det er to gode grunner som taler for en strammere politikk:

For det første bør en aktiv finanspolitikk være motsyklisk. Når kapasiteten i økonomien er nær fullt utnyttet, bidrar en ekspansiv finanspolitikk til å øke inflasjonspresset og belastningen på pengepolitikken.

Økte offentlige utgifter (eller reduserte skatter) fører i liten grad til høyere aktivitet. I stedet bidrar offentlig pengebruk til enda større knapphet på arbeidskraft, tap av konkurransekraft i næringslivet i kampen om realressurer og enda mer penger mellom hendene på folk. Det gir mer inflasjon, høyere renter eller begge deler.

For det andre bør staten redusere pengebruken for å balansere statsfinansene på lang sikt. Målt ved det strukturelle budsjettunderskuddet bruker staten i år ifølge RNB 2,9 prosent av Oljefondet ved inngangen til året. Men siden da har nedgang i aksjemarkedene ført til at verdien av Oljefondet har falt med over 500 milliarder kroner – eller omtrent hundre tusen kroner pr innbygger.

Vi har altså alle sammen blitt litt fattigere siden årsskiftet. Det vil være dristig å basere seg på at fallet i aksjemarkedene er over.

Til tross for at skyhøye inntekter fra olje og gass nå tilfører fondet nye penger fra statskassen, betyr det at vi i skrivende stund høyst sannsynlig tærer på formuen, og at det i alle år heretter blir mindre penger igjen å bruke. Jo mer penger staten bruker nå, desto større blir den nødvendige innstramningen som en gang må komme.

Årets budsjett reduserer riktignok stimulansen fra finanspolitikken med litt over en halv prosent av Fastlands-Norges bnp, sammenlignet med fjorårets budsjett. Men det må ses i sammenheng med den kraftige stimulansen over statsbudsjettene de to foregående årene. Slik den måles i dokumentene, har statens bruk av oljepenger gått fra litt over syv prosent av bnp i 2019 – det siste året før pandemien – til over ti prosent i år.

I 2019 kom altså hver sjette krone på statsbudsjettet fra Oljefondet og inntekter fra olje og gass. I år er det hver femte krone.

Noe av problemet er at støtten til husholdninger og bedrifter som ble gitt gjennom pandemien, først nå gir vesentlige utslag i samlet etterspørsel. Da vi fikk store støttebeløp av staten i 2020 og 2021, valgte de fleste av oss å spare pengene. Spareraten skjøt i været.

Vi er i ferd med å ta i bruk denne kassen nå. Ifølge anslagene Finansdepartementet la frem i forrige uke, ventes husholdningenes forbruk å øke med nesten ti prosent fra i fjor til i år.

Det som var en motsyklisk politikk i 2020, er blitt en kraftig stimulans til etterspørselen nå.

Politikk handler om å gjøre valg. Valget står mellom fortsatt ekspansjon av offentlige budsjetter eller måtehold for å bevare et konkurransedyktig næringsliv og lette gjelds- og skattebyrden til husholdningene. Vi har en kraftig forbruksvekst som neppe er bærekraftig.

Til syvende og sist må gildet gjøres opp. Hvis regjeringen og Stortinget ikke vil gjøre den jobben nå, må fremtidens næringsliv, skattebetalere og låntagere ta regningen for galskapen.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 14.5.2022.