Regjeringen bør innføre en dobbel handlingsregel
Tiden for å stramme inn offentlig pengebruk, er nå. Hvis regjeringens forbruksfest fortsetter, kan bakrusen bli kraftig. Høyres begrunnelser for å la være å stramme inn handlingsregelen er svakt begrunnet, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund i Internrevisjonen.
Publisert: 1. september 2016
Høyres motstand mot å stramme inn handlingsregelen er svakt begrunnet. At det ikke er tilstrekkelig for å sikre en fornuftig pengebruk, er ingen grunn til å la være.
Thøgersen-utvalget foreslo i fjor å stramme inn handlingsregelen for bruken av penger fra Oljefondet.
Utvalget foreslo at man enten setter et lavere tak enn dagens fire prosent av fondets størrelse, for eksempel tre prosent, eller bruker tilleggsregler for å dempe innfasingen av oljepenger i økonomien.
Usunt høy offentlig pengebruk
Høyres programkomité vil ikke følge utvalgets anbefaling.
Komiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, begrunner dette med at vi allerede i dag holder oss innenfor tre prosent av fondets størrelse. Regelendringen vil derfor ikke føre til strammere finanspolitikk.
I tillegg mener Isaksen, som Jens Stoltenberg før ham, at en endring vil skape usikkerhet om selve handlingsregelen. Dette fikk nylig støtte fra Aftenposten på lederplass.
For det første tar Isaksen feil.
Allerede i løpet av noen få år kan vi nærme oss en oljepengebruk på 3 prosent av fondets størrelse, og en innstramming vil dermed kunne ha effekt, selv om heller ikke dette er noen garanti mot usunt høy offentlig pengebruk. Som Aftenposten skriver: Selv tre prosent er i dag altfor mye.
En innstramming er ikke tilstrekkelig
En innstramming til tre prosent er derfor klokt, men ikke tilstrekkelig.
Det trengs en dobbel handlingsregel, i tråd med Thøgersen-utvalgets forslag: I tillegg til å redusere uttaket når forventningene til avkastning endrer seg, bør politikerne også forplikte seg til å begrense maksimalt forbruk (eller i det minste forbruksøkning) ut fra størrelsen på fastlands-BNP. Det minste av de to beløpene kunne være styrende for oljepengebruken.
For det andre er det vanskelig å forstå bekymringen for at en innstramming nå skal kunne sette hele handlingsregelen i spill.
Isaksen burde være langt mer bekymret for at å la være å stramme inn vil sette hele oljeformuen i spill.
Både Thøgersen-utvalget og Finansdepartementet selv er klare på at vi ikke kan forvente mer enn 2–3 prosent årlig avkastning i tiden som kommer.
Hvis Isaksen og Høyre ikke vil forholde seg til dette, sier de samtidig at det er greit å tappe fondet for penger.
Begrense offentlig utgiftsvekst
Høyres motstand mot å stramme inn må også sees sammen med Fremskrittspartiets og finansminister Siv Jensens avslappede holdning til høy statlig utgiftsvekst.
Advarslene har vært gjennomgående i seminarrekken om perspektivmeldingen som Finansdepartementet arrangerer, men Jensen selv er optimist: En mindre årlig produktivitetsvekst i offentlig sektor kan løse hele problemet.
Men selv om det stemmer i teorien, har selv små produktivitetsøkninger vist seg vanskelige å gjennomføre i praksis.
Handlingsregelen skal sørge for at også våre etterkommere kan nyte godt av vår generasjons oljeflaks.
Men like viktig er det å begrense den offentlige utgiftsveksten. Dette er ikke bare en oppgave for Regjeringen, men for alle selvtitulert ansvarlige partier.
Alternativet er en stor, offentlig forbruksfest nå og en dobbel bakrus når man går tom for penger: Kutt i tjenestetilbudet og tøffe omstillinger for offentlige ansatte som må finne veien tilbake til privat næringsliv.
Innlegget var publisert i Aftenposten tirsdag 30. august 2016.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
