Bedre polemiker enn økonom

Det stilles ingen krav til skoler som er organisert som aksjeselskaper om at de «skal drive med null i overskudd». Kravet er at et eventuelt overskudd skal komme elevene til gode, skriver Kristin Clemet i et svar til Gudmund Hernes i Morgenbladet.

Kristin Clemet

Publisert: 19. juli 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Gudmund Hernes beskylder meg (12.7.) for å være polemisk og stille retoriske spørsmål i mitt svar (5.7.) til hans baksidekommentar (28.6.) om privatskoler i Norge. Det tar jeg som et kompliment, for når det gjelder polemikk og retorikk, vet Hernes hva han snakker om.

La meg likevel avslutte debatten med å kommentere det som åpenbart er Hernes’ viktigste poeng. Han mener at det er utenkelig at aksjeselskaper ikke vil ta ut (ulovlig) utbytte. Han gjentar derfor følgende spørsmål til meg – for øvrig ikke uten retorisk snert:

«Hvordan kan Clemet – som er siviløkonom – vente at noen vil investere i et aksjeselskap som skal gi null i avkastning? (…) Kan det tenkes at det er noe feil ved selve investeringsteorien – at aksjeselskaper skal drive med null i overskudd?»

Spørsmålet viser at Hernes befinner seg på et absolutt sidespor i privatskoledebatten. Spørsmålet om privatskolenes selskapsform er overhodet ikke en del av den politiske debatten. Om en privatskole, som søker om offentlig støtte, er et aksjeselskap, stiftelse, forening, andelslag, enkeltpersonforetak eller samvirkeforetak, spiller ingen rolle for myndighetene, så lenge selskapet eller organisasjonen oppfyller de kravene som stilles i privatskoleloven, hvorav ett av kravene altså er at all offentlig støtte og alle skolepenger skal komme elevene til gode.

Privatskoleloven stiller ingen krav til selskapsform og gjorde det heller ikke da Gudmund Hernes var minister.

Aksjeselskapsformen kan imidlertid være en god selskapsform av mange grunner:

Det er ingenting i veien for å etablere et ideelt aksjeselskap i Norge. Denne typen akseselsskap står til og med eksplisitt nevnt i den norske aksjeloven.

Aksjeselskapsformen er kjent og transparent og gjør det ganske lett for myndighetene (og andre) å kontrollere bl.a. regnskaper, styringsorganer og eiere – hvilket tidvis har vært et større problem med skoler som har valgt andre selskapsformer. Samtidig unngår initiativtakerne en risiko for å gå personlig konkurs.

Den rødgrønne regjeringen har ikke foretatt noen endringer i loven siden 2005, som gjør at den nå ekskluderer noen selskapsformer, f.eks. aksjeselskap, fra å få godkjenning som en privatskole som kan motta offentlig støtte. Også før 2001 var mange privatskoler aksjeselskaper.

Blant de 23 privatskolene som foreløpig er godkjent for oppstart med offentlige støtte fra høsten 2013, er 11 oppført som aksjeselskaper.

For øvrig er det vanlig at både private sykehus og høyskoler, som mottar offentlig støtte, er organisert som ideelle aksjeselskaper, noe Hernes bør vite, siden han både har vært utdannings- og helseminister.

Selv har jeg også en viss erfaring fra Civita, som i snart 10 år har fungert utmerket som et ideelt aksjeselskap – akkurat som f.eks. miljøorganisasjonen Zero fungerer tilsvarende godt som stiftelse. Men i bunn og grunn lever disse to organisasjonene ganske likt: Vi samler inn penger fra private og bruker dem på en virksomhet som ikke har et økonomisk formål. Og dette vet selvsagt alle som «investerer» i både Civita og Zero.

For øvrig stilles det ingen krav til skoler som er organisert som aksjeselskaper om at de «skal drive med null i overskudd». Kravet er at et eventuelt overskudd skal komme elevene til gode.

Innlegget stod på trykk i Morgenbladet 19. juli 2013.