Arven etter Hernes

Hernes forsøker å føre bevis for at jeg gjennomførte et «liberalistisk skole-eksperiment» som nå fører til økonomisk juks i privatskolene. Men bevisføringen lider av at Hernes selv må jukse, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.

Kristin Clemet

Publisert: 5. juli 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

I Morgenbladet 28.6. skriver Gudmund Hernes at jeg var en «meget handlekraftig statsråd» da jeg var utdanningsminister fra 2001-05. Det var nødvendig. Evalueringene av R94 og R97, arven etter Hernes, viste at det fortsatt var store mangler i norsk skole. Derfor ble det nødvendig med en ny reform, som la større vekt på kunnskap, læring og god ledelse i skolen. Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004 og gir i dag flere gode resultater. Men fortsatt er det mangler innen yrkesfagene, som bl.a. skyldes Hernes’ teoretiske likhetseksperimenter.

I Morgenbladet er Hernes ikke av de nesten 100 prosent av elevene som går i den offentlige skolen. Han er opptatt av de få privatskolene vi har. Han forsøker å føre bevis for at jeg gjennomførte et «liberalistisk skole-eksperiment» som nå fører til økonomisk juks i privatskolene. Men bevisføringen lider av at Hernes selv må jukse. I Norge er det ingen som kan nekte noen å etablere en privat skole, bare de oppfyller grunnleggende krav i opplæringsloven. Spørsmålet som diskuteres, er hva som skal til for å bli omfattet av privatskoleloven, hvis eneste formål er å stille opp de kriterier som må fylles for å kunne motta offentlig støtte.

De fleste av de kravene som stilles, er det ingen uenighet om:

– Skolene må følge store deler av læreplanen i den offentlige skolen.

– Skolene har ikke lov til å ta egenandeler utover ca. 15 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen.

– Skolene har ikke lov til å «sortere» elever.

– Skolenes eiere har ikke lov til å ta ut økonomisk utbytte. Alt overskudd skal komme elevene til gode.

Flere av disse kriteriene ble strammet til da jeg var statsråd. Forbudet mot å ta ut utbytte ble så klart formulert at SV siden ikke har funnet noen grunn til å endre det.

På ett punkt er det uenighet, og det gjelder kravet til formål i de skolene som mottar støtte. Frem til 2001 hadde det vært et krav at skolene skulle basere seg på religion eller alternativ pedagogikk. Vi kom til at dette er et urimelig og upraktisk krav, og at det er vanskelig å foreta en slik avgrensning av formål uten at det ender i rene tilfeldigheter. Vi valgte derfor ikke å stille krav til spesielle formål, men desto større krav til kvalitet. Jeg syns fortsatt dette er logisk, og Hernes illustrerer det godt selv. Han skriver at det holder med et alternativt «livssyn» for å få etablert en skole, men det er feil. Humanistskolen får ikke godkjenning nå, fordi skolen ikke er religiøs. Han skriver at «alternativ pedagogikk» f.eks. er Montessori-undervisning, men «glemmer» å fortelle at han selv gjerne ville nekte Montessori-skoler godkjenning.

Han skriver at det nå bare gis støtte til privatskoler som ønsker «å fremme en tro eller en teori», men det er ikke riktig: Regjeringen har foretatt en markant liberalisering sammenlignet med den loven Hernes bestyrte. De har bl.a. innlemmet toppidrettsgymnas og internasjonale skoler, og de har godkjent en skole som lenge ble nektet av Hernes’ parti, fordi den hverken bygger på religion eller alternativ pedagogikk. Det er altså feil, som mange tror, at SV gjeninnførte den gamle loven av 2001.

Så hvilket prinsipp gjelder nå? Det er åpenbart ikke «religion/livssyn eller alternativ pedagogikk». Det kan heller ikke være «å fremme en tro eller en teori», for i så fall må man spørre hvorfor man ikke kan godkjenne en skole som satser på humanetikk, dans eller matematikk? Og hvis toppidrettsgymnas er en «teori», kan vel også et realfagsgymnas være det? Hvis «kristen» og «muslimsk» er et livssyn, kan vel også humanetikk være det? Og hvis den offentlige skolen har en «teori» om hvordan den skal forhindre frafall, så må vel også en privat aktør kunne forsøke seg med noe hun tror er en bedre «teori», så lenge kravene til kvalitet blir ivaretatt?

Hernes later som disse privatskolene «tar» penger fra den offentlige skolen, men det gjør de ikke. En elev kan bare gå på én skole av gangen, og private skoler får mye mindre penger pr elev enn de offentlige skolene får.

Hernes’ kronargument er at skoler, som ikke har en spesiell «tro eller teori» som formål, med nødvendighet vil være kommersielle og derfor jukse med støtten. Men igjen mangler han bevis. Det er et skuffende faktum at noen jukser med pengestøtte fra det offentlige. Et av de tristeste eksemplene er de politiske ungdomsorganisasjonene, der særlig AUF utmerket seg med bevisst juks. Også blant friskolene er det slike eksempler. Bauerskolen er nok det mest kjente, men de verste eksemplene er så langt skoler som har vært godkjent under Hernes’ foretrukne lov, nemlig Minervaskolen og Musikkinstrumentakademiet (MIA).

Disse skolene, som ble godkjent av ministre før meg, bl.a. Hernes, ble fratatt sin godkjenning da jeg var minister. Det var mulig fordi vi innførte strengere krav til skolenes bruk av offentlige midler og bedre kontroll. Om det skulle avdekkes ytterligere juks nå, skyldes det altså også at det ikke er like slapp kontroll som under Hernes.

Hernes’ henvisning til Sverige er irrelevant: Der får friskolene 100 prosent støtte, samtidig som det er forbudt å ta egenandeler og tillatt for eierne å ta ut utbytte, noe sosialdemokratene og de borgerlige partiene der er enige om.

Innlegget stod på trykk i Morgenbladet 5. juli 2013.

Se også Hernes svar til Clemet og Clemets avsluttende svar.