Frontfagsmodellen og pengepolitikken trenger hverandre

Hvis Norges Bank ikke reagerer når inflasjonen går opp, selv om den er importert, er det fare for at tiltroen til bankens reaksjonsmønster svekkes. Da øker risikoen for at lønnsoppgjørene sklir ut.

Steinar Juel

Publisert: 27. april 2023

Pengepolitikk basert på inflasjonsstyring har tjent Norge godt. Norges Banks rolle og ansvar er klar, samtidig som banken har fleksibilitet til å tilpasse praktiseringen av pengepolitikken til hva som erfares. Det har Norges Bank gjort. Den er en lærende sentralbank. Likevel stilles det spørsmål ved det pengepolitiske systemet.

Noen mener sysselsetting må sidestilles med inflasjon som mål for pengepolitikken, og LOs sjeføkonom mener det er LO/NHO ved frontfagsmodellen som skal styre inflasjonen. Andre snakker om å gå tilbake til valutakursstyring.

Til slutt er det noen som jeg ikke forstår hva egentlig mener.

Å ha to likestilte mål når man har ett virkemiddel, renten, er ikke mulig. Mandatet med ett hovedmål, og som sier at inflasjonsstyringen skal være fleksibel slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, og motvirke oppbygging av finansiell ustabilitet, er klokt.

Ansvaret for inflasjonsstyringen kan ikke delegeres til parter utenfor statens politikkorgan.

Ideen om å gå tilbake til en form for valutakursstyring er uklok.

Pengepolitikk basert på inflasjonsstyring ble innført ved årtusenskiftet. Systemene med fast kurs/valutakursstyring som vi hadde til da, virket ikke balanserende nok på lønnsdannelsen til at prinsippene bak frontfagsmodellen ble etterlevd.

Når lønnskostnadene i Norge økte mer enn hos våre handelspartnere, ble konkurranseevnen svekket. Det ville over tid gå ut over produksjon og sysselsetting. Vissheten om dette ble antatt å virke disiplinerende på lønnsoppgjørene. Hverken arbeidsgiverne eller arbeidstagerne skulle ha interesse av at bedriftene priset seg ut av markedet.

Likevel ble lønnstilleggene ofte for høye.

Politikkreaksjonen var å devaluere kronen for å gjenopprette konkurranseevnen. Noen ganger kom devalueringene uten forvarsel. Andre ganger ble regjeringen presset til å nedskrive kronen, fordi aktørene i valutamarkedet hadde mistet tillit til kursnivået og rømte fra kronen. En kort periode hjalp devalueringene på konkurranseevnen, men bidro samtidig til å vedlikeholde høy inflasjon.

Når aktørene i arbeidsmarkedet lærte at fastkursen ikke var fast likevel, forvitret fastkurssystemets disiplinerende rolle fullstendig.

Systemet med faste valutakurser ble delvis gitt opp på begynnelsen av 1990-tallet. Målet ble fortsatt stabil valutakurs over tid, men kursmålet var ikke offentlig.

Det første sysselsettingsutvalget kom med sin rapport i 1992. Utvalget skjerpet bevisstheten om frontfagsmodellen, og klargjorde rollene og målene i den økonomiske politikken. Inflasjonen og lønnstilleggene ble mer moderate utover på 1990-tallet, men vi opplevde likevel stadig at konkurranseevnen ble forverret.

Markedsbevegelser i kronekursen gjorde også at Norges Bank ofte måtte sette renten opp eller ned på tidspunkter som passet dårlig med konjunkturene og inflasjonssituasjonen.

Omleggingen til inflasjonsstyring ble de facto gjort av Norges Bank i 1999, mens det formelt ble vedtatt av regjeringen i 2001.

Norges Banks praktisering av inflasjonsstyringen var de første årene relativt streng. Renten ble satt med sikte på å nå inflasjonsmålet innen to år. Så ble perspektivet endret til to til fire år, deretter til mellomlang sikt. Hensynet til produksjon, sysselsetting og finansiell stabilitet ble gradvis klarere vektlagt.

Inflasjonsmålet var 2,5 prosent, men inflasjonen svingte i praksis rundt to prosent, som var inflasjonsmålet i de fleste andre land.

I 2018 ble mandatet for pengepolitikk tilpasset den praksis Norges Bank over tid hadde utviklet.

Lønnsdannelsen er svært viktig for inflasjonen. Når Norges Banks reaksjonsmønster er kjent og erfart, bidrar det til å hindre at lønnsdannelsen sklir ut, slik vi erfarte på 1970- og 80-tallet. Det er all grunn til å tro at lønnsdannelsen de siste 20 årene er sterkt påvirket av at partene i arbeidslivet vet hva som skjer med renten, dersom lønnsveksten blir for høy.

Hvis Norges Bank ikke reagerer når inflasjonen går opp, selv om den første impulsen i hovedsak kan være importert, er det stor risiko for at tiltroen til bankens reaksjonsmønster svekkes. Da øker risikoen for at lønnsdannelsen sklir ut.

Bevissthet om Norges Banks reaksjonsmønster er en svært viktig del av inflasjonsstyringen. Jo mer partene i arbeidslivet tar hensyn til reaksjonsmønsteret, slik at prinsippene i frontfagsmodellen blir etterlevd, desto lettere blir det å kombinere lav inflasjon, høy sysselsetting og moderat rente.

Denne balansen kan svekkes når LOs sjeføkonom, som en sentral representant for en av partene i lønnsoppgjørene, argumenter sterkt for å endre Norges Banks rolle.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 25.4.2023.