Økonomisk politikk

Et elastisk kredittsystem

Inflasjonsstyringen som fulgte er basert på kortsiktige hensyn til priser, produksjon og sysselsetting. Den tar ikke inn over seg langsiktige ubalanser knyttet til husholdningers og bedrifters finansielle stilling. Med andre ord, den tar ikke hensyn til kreditt, gjeld og formuespriser. Det er derfor behov for et nytt pengepolitisk regime, skriver Marius Gustavson hos E24.

Marius Gustavson

Publisert: 19. september 2012

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Det er behov for et nytt pengepolitisk regime, hvor reformene bør starte i USA og eurosonen.

Et sentralt kjennetegn ved dagens pengesystem er dets tilbøyelighet til å skape store mengder med kreditt. Som argumentert tidligere, svekker dette husholdningers og bedrifters finansielle stilling over tid, fordi de tar opp mer og mer gjeld, så lenge formuesprisene stiger. Når utviklingen snur, sitter privat sektor igjen med svekket formue og for mye gjeld—derav privat gjeldsreduksjon og depresjonslignende tilstander, slik vi ser i USA og Europa.

Problemet er at kredittsystemet er for elastisk, som argumentert av to forskere ved Bank for International Settlements (BIS)—et rådgivningsorgan for sentralbanker. Med dette menes at det internasjonale finans- og pengesystemet mangler mekanismer som kan holde kredittveksten innen bærekraftige rammer.

Starten på den globale kredittboblen som ledet til dagens krise, kan spores tilbake til slutten av 60-tallet da amerikanske myndigheter i praksis forlot gullbindingen til dollaren. Dermed forsvant ankeret for det internasjonale pengesystemet. Resultatet var en formidabel kredittvekst.

Tilsvarende mangel på binding eksisterte i mellomkrigstiden. Selv om systemet hadde en formell binding i andre halvdel av 20-tallet, var korreksjonsmekanismene satt ut av spill, slik at kredittveksten fikk forløpe seg fritt, spesielt i USA. Dette er en viktig bakgrunn for den store depresjonen.

Kredittveksten de siste tiårene la grunnen for den mest alvorlige økonomiske krisen siden 30-tallet. Hovedutfordringen er derfor gjenopprettelsen av et fungerende anker for pengesystemet.

Inflasjonsmålet var et forsøk på å opprette et slikt anker. Men det har verken bidratt til å holde kredittveksten i sjakk eller å sikre økonomisk stabilitet over tid. (Se den forrige kommentaren.) Isteden stimulerte sentralbanker til vekst i kreditt, gjeld og formuespriser hver gang økonomien viste svakhetstegn.

Den amerikanske sentralbanken (Fed) stimulerte husholdningene til økt forbruk og låneopptak i kjølvannet av IT-krakket og bidro med dette til en boligboble. Tilsvarende stimulerte den europeiske sentralbanken (ECB) husholdninger og byggenæring i periferien av eurosonen gjennom betydelig kredittvekst.

Økt etterspørsel i de europeiske periferilandene hjalp Tyskland å eksportere seg ut av en krise i kjølvannet av IT-krakket. Dette var starten på de store ubalansene i kapital- og vareflyten eurosonelandene i mellom, med historisk høye handelsoverskudd i nord (spesielt Tyskland) og handelsunderskudd i sør (spesielt Spania). Disse ubalansene er en viktig medvirkende faktor til eurokrisen.

Både Fed og ECB viste til inflasjonsstyring som begrunnelse for sin politikk. Styringen var i henhold til det mandatet som var gitt. (Selv om man aldri opprettet et formelt inflasjonsmål i USA, var sentralbanken gitt et dobbelt mandat: den skulle sikre prisstabilitet og full sysselsetting.)

Inflasjonsmålet kom som svar på et bestemt økonomisk problem som lå til grunn for den økonomiske krisen på 70-tallet: en ustabil dynamikk i forholdet mellom myndighetenes styringsbestrebelser og arbeidstagernes lønnskrav. Resultatet var en lønns- og prisspiral som tok slutt da vestlige sentralbanker strammet inn på starten av 80-tallet.

Inflasjonsstyringen som fulgte er basert på kortsiktige hensyn til priser, produksjon og sysselsetting. Den tar ikke inn over seg langsiktige ubalanser knyttet til husholdningers og bedrifters finansielle stilling. Med andre ord, den tar ikke hensyn til kreditt, gjeld og formuespriser.

Det er derfor behov for et nytt pengepolitisk regime. Pengepolitiske reformer bør starte i USA og eurosonen, fordi andre land i stor grad må tilpasse sine styringsrenter til de store sentralbankene. Hvorfor dette regimet ikke bør baseres på gull, og hva som er alternativet, vil bli drøftet i neste kommentar.

Innlegget er publisert hos E24 14.9.12.

Relatert

Steinar Juel

Mangel på økonomisk styring, ikke «trygg økonomisk styring»

Stadige ekstrabevilgninger lærer beslutningstagerne i det offentlige: «Bruk mer penger enn rammene i statsbudsjettet. Det kommer mer».

Økonomisk politikkFinanspolitikk

Øystein Olsen

Kronekursen er svak, men det gjelder ikke økonomien

En passe svak kronekurs vil lette omstillingene norsk økonomi skal gjennom. Når oljealderen er på hell, vil oppstartsbedrifter i andre næringer oppleve bedre tilgang til risikokapital.

Økonomisk politikkØkonomi og velferd

Steinar Juel

Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk

En regel for ekstraordinær oljepengebruk – som Ukraina-støtte – kan bli en snarvei til mer penger. Det er lett å definere noe som ekstraordinært.

Forsvar og sikkerhetFinanspolitikk

Lars Kolbeinstveit

Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn

Offentlig sektor bør lære av frontfaget og bli mer produktivt. Det kan gi grunnlag for Klaus Mohns prisverdige mål om økt lønn i velferdssektoren.  

Økonomisk politikkOffentlige utgifterArbeid og sysselsetting

Kristin Clemet

Hvorfor reduseres ikke skattene?

Da Stortinget laget handlingsregelen var det meningen at de ekstra oljepengene også skulle brukes til skattelettelser.

FinanspolitikkSkatt og avgifter

Lars Peder Nordbakken

Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst

Fravær av økonomisk vekst vil svekke grunnlaget for positive fremtidsutsikter og stimulere til mer radikal politisk polarisering og handlingslammelse.

Økonomisk politikkØkonomi og velferdØkonomiske systemer