Hvordan skape en bedre finanskapitalisme
Finanskapitalismen har spilt fallitt og trenger markante endringer. Men blir løsningene gode når diagnosen er gitt på forhånd, skriver Mats Kirkebirkeland på Minervanett.no.
Publisert: 9. juni 2015
Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita
Finanskapitalismen har spilt fallitt og trenger markante endringer. Men blir løsningene gode når diagnosen er gitt på forhånd?
Syv år etter finanskrisen i 2007-2008, er det på tide med en bok som ikke har som intensjon å forklare årsakene til «den store resesjonen», men heller fokuserer på hvordan finanskapitalismen igjen kan bli et gode for samfunnet.
John G. Taft, som er fra den politiske Taft-slekten, jobber som CEO i RBC Wealth Management, og har hatt en rekke verv innen finans, politikk og non profit-organisasjoner, er bokens redaktør. Taft har samlet 20 essays fra ulike forfattere som har en eller annen forbindelse til og kunnskap om finans, enten fra bransjen selv, regulatoriske myndigheter, politikken eller akademia. Sånn sett gir boken enkle og brede innfallsvinker til en rekke problemstillinger som finanskapitalismen representerer og har skapt, og løsninger på disse.
Utgangspunktet for diagnosen er at finansbransjen har gått fra å tilby tjenester til fordel forsamfunnet til å tilby de samme tjenestene til fordel for de ansattes og aksjonærenes kortsiktige egeninteresse. Et godt eksempel som brukes i et av essayene i boken er den moderne historien om finansinstitusjonen Goldman Sachs.
I essayet skrevet av tidligere Goldman Sachs-direktør David Blood, fortelles det hvordan det myteomspunne finansselskapet gikk fra å være et partnereid foretak, hvor tilliten ble skapt gjennom langsiktige relasjoner med kundene og et opplevd ansvar for samfunnet og nasjonen gjennom etterkrigstiden, til å bli et nærmest ansiktløst og kvartalskortsiktig profittmaskineri for de ansatte og aksjonærene i etterkant av børsnoteringen i 1999.
Finansmarkedets formål
Finansbransjen har i følge mange av bokens essayforfattere brutt selve samfunnskontrakten. Tilliten fra samfunnet, kundene og politikerne må ikke bare bygges opp på nytt. Ettersom finansbransjen har fått tildelt et av de viktigste oppdragene i samfunnet, må tilliten bygges opp ved å gå til selve kilden for hvorfor det i utgangspunktet eksisterer en finansbransje.
I det moderne og globale finansmarkedet kan nærmest alle varer og tjenester som tilbys i et marked omdefineres til en form for finansiell verdi. Finansmarkedet trenger seg derfor inn i nær sagt enhver virksomhet i samfunnet, og det blir satt spørsmålstegn ved om det er samfunnet som er blitt avhengig av finansmarkedet, og ikke motsatt. Selv myndighetene er blitt avhengig av et finansmarked som gir tilgang til et globalt marked for finansiering av løpende velferd til befolkningen. Dette er definisjonen på det 21. århundres finanskapitalisme.
Finansbransjens oppdrag er å være en mellommann for de som har overskudd av kapital og de som har underskudd, ved å sette riktige og nyttige priser for allokering av samfunnets knappe kapitalressurser. Bransjen må tilbake til sin opprinnelige rolle som forvalter av andre folks penger. Når bransjen tilbyr finanstjenester i markedet må man i størst mulig grad vektlegge langsiktige og konservative risikovurderinger. Spekulative og kortsiktige plasseringer som følge av perverse incentiver for finansbransjens ansatte, må erstattes med incentiver som skaper langsiktige verdier for kunden og samfunnet.
Bransjen må ikke bare ha nulltoleranse for markedsmanipulasjon, regnskapsjuksing og andre lovbrudd. Mottoet om å sette kunden og klientens interesser aller først – hele tiden – må settes opp som bransjens høyeste etiske standard. Kun da kan bransjen igjen skape tillit til at finanskapitalismen er et gode i samfunnet, og ikke et onde.
Feil i premisset?
Tankene om å reformere finansbransjen er gode, men også litt naive. For er ikke premisset om at de siste tiårs endringer i bransjen har gått i retning av en forskrudd og kortsiktig egeninteresse, litt forenklet?
Selv om bankene og finansinstitusjoner lokket med ekstremt gode tilbud om lån, kreditt og avkastning (ofte med en rekke betingelser skrevet med «liten skrift» i avtalen), så har kundene også et selvstendig ansvar for å være skeptiske og kritiske til egne risikovurderinger? Det var ingen som tvang amerikanske husholdninger til å bruke boligen som et kredittkort? Eller kjøpe bolig for lånte penger, uten en reell mulighet til å betale renter og avdrag på lang sikt?
For ikke å nevne statsgarantien som lå implisitt i de halvstatlige boliglånsinstitusjonene, Fannie Mae og Freddie Mac. I tillegg til beslutningene om å overta finansinstitusjoner som AIG, Citigroup, Bear Stearns osv. under den verste markedskrisen. Har ikke politikere og myndigheter også et ansvar, gjennom gitte reguleringer, markedsinngrep og statlige redningsaksjoner?
I et av essayene, «To guarantee or not to guarantee – that is the question», skrevet av Jeremy Diamond, er konklusjonen at samfunnets fordeler av at amerikanerne eier sin egen bolig, mer enn oppveier kostnadene for den statlige garantien. Løsningen er derfor å uttrykke en eksplisitt statsgaranti, innpakket i privat kapital som førstelinjeforsvar, for all amerikansk boliglånsgjeld som skal utløses under såkalte «catastrophic market conditions». Men hvem som skal bestemme og definere når slike markedskriterier inntreffer, besvares ikke i essayet.
Det er ingen tvil om at fordelene av at befolkningen eier sin egen bolig, er store. I selveierlandet Norge har selveierpolitikken bidratt til mer frihet og ikke minst sikret støtte til et sterkt vern og oppslutning om den private eiendomsretten. Men en boligpolitikk som bruker rentefradrag eller eksplisitte statsgarantier for å fremme boligeierskap, har også negative sider.
Markedsinngrep
En slik politikk er et statlig inngrep i markedet, som bevisst fører til allokering av samfunnets knappe kapitalressurser til boligformål. Denne politikken kan bidra til å skape nye bolig- og gjeldsbobler og i tillegg bidra til mindre kapital for fabrikker, infrastruktur, forskning, teknologiutvikling, og så videre.
Denne politikkens konkrete løsninger skaper igjen nye kortsiktige incentiver for finansinstitusjonene, som strider direkte med bokens forutsetninger for hvordan man kan skape en bedre finanskapitalisme: Å bidra til langsiktige, nyttevurderte og risikojusterte allokeringer av samfunnets kapitalressurser, som motvirker nettopp perverse incentiver for aksjonærer og ansatte.
Den samme analysen kan tillegges essayet «Adressing Americas retirement needs», skrevet av Barbera G. Novick, der USAs diversifiserte pensjonspolitikk blir gjennomgått og forsøkt bedret, gjennom offentlige inngrep og garantier i markedet.
Problemet med bokens mange forslag til reform av finanskapitalismen, er at man ønsker å bevare finanskapitalismens effektivitet og frihet når det skapes positive verdier for samfunnets som helhet, mens man samtidig ønsker å legge premisser om bransjens indre moral og styring gjennom politiske inngrep for å unngå at bransjen gjør gale investeringer med store konsekvenser for kundene og samfunnet.
Spørsmålet som ikke blir stilt, er om det er mulig å få i pose og sekk, når det virker som om nettopp kundene og markedet etterspør tjenester med hensyn til å maksimere kortsiktig profitt, mer enn tjenester som tilbyr forvalting med hensyn til langsiktige mål og strategier.
Innlegget er publisert på Minervanett.no tirsdag 9. juni 2015
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
