Fortsatt fri
For Civita er ikke «friest mulig marked» en talemåte som gir så mye mening. En velfungerende markedsøkonomi er et resultat av god politikk – en politikk som neppe lar seg utforme i samfunn som ikke er sterke liberale demokratier.
Publisert: 30. april 2020
Kim Pilgaard skriver i Klassekampen 18. april at Civita nå beveger seg i riktig retning, fordi Lars Kolbeinstveit og Aslak Versto Storsletten har skrevet at markedsøkonomien må «reguleres», mens vi tidligere har ment at økonomien må være «fri». Dette er ingen motsetning.
Begrepet fri konkurranse brukes i økonomisk teori og innebærer at ingen skal ha dominerende markedsmakt og dermed makt til å bestemme prisene. I en slik økonomi vil ingen få superprofitt, og det vil ikke være noen monopoldannelser. Avkastningen vil over tid tendere å bli lik i alle bedrifter, korrigert for ulik risikoeksponering. For å sikre at betingelsene for fri konkurranse opprettholdes over tid, trengs det overvåking og reguleringer. Hvis ikke, vil man få monopoldannelser. Et fritt marked forbindes også med at de som påfører samfunnet kostnader, må betale, og at de som utnytter knappe naturressurser, ikke kan gjøre det gratis. Det vil si at vi må ha en stat som priser og regulerer skader som produksjon påfører andre, og som sikrer at ingen får utnytte verdifulle naturressurser gratis.
Slik er det også med andre friheter. De eksisterer innenfor rammer. De fleste er for eksempel for fri debatt og ytringsfrihet, selv om vi vet at vi har og vil ha rammer: Vi har begrensninger i ytringsfriheten, vi tilrettelegger aktivt for ytringsfrihet, og vi redigerer den frie debatten for at den skal bli kvalitativt god.
Det lages jevnlig oversikter der verdens land blant annet rangeres etter hvor fri økonomien deres er. Det er gjennomgående de landene som de fleste vil forbinde med verdens mest vellykkede land, som skårer best, deriblant de nordiske landene. Men igjen: At økonomien er fri, betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulige reguleringer. Man kan for eksempel ikke skåre høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, avtalefrihet, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem eller en god konkurranselovgivning.
For Civita er ikke «friest mulig marked» en talemåte som gir så mye mening. En velfungerende markedsøkonomi er et resultat av god politikk – en politikk som neppe lar seg utforme i samfunn som ikke er sterke liberale demokratier.
Innlegget var publisert i Klassekampen 28. april 2020
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
