Einar Gerhardsen og veien videre for Ap
Jeg har til gode å se overbevisende argumenter for at løsningen er mer planøkonomi og sosialisme, slik Gerhardsen sto for på 1950-tallet. Kristin Clemet svarer i Klassekampen.
Publisert: 4. oktober 2019
Eric Nævdal og jeg kan gjerne fortsette diskusjonen om hva som ville forundret, gledet og sjokkert Einar Gerhardsen mest, dersom han våknet opp fra de døde i dag. Det har unektelig skjedd mye i Norge, både siden Gerhardsen gikk av som statsminister i 1965 og siden han døde i 1987.
Innholdet i Nævdals siste innlegg (30. september) er både selektivt og skjevt, men jeg skal la det fare. Hele debatten er egentlig et sidespor.
Utgangspunktet for debatten (og for at Civita ble trukket inn), er en bok skrevet av Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson om hva Einar Gerhardsen ville gjort i dag dersom han levde, og om hva som bør være veien videre for Arbeiderpartiet i 2019. Magnus Marsdal, som har utgitt boken, og Rødt-leder Bjørnar Moxnes bruker påstander om hva Einar Gerhardsen ville gjort i dag for å fremme egne politiske argumenter.
Kjernen i det budskapet de vil ha frem, er at Norge har vært på feil kurs omtrent siden Gerhardsen døde, og at Arbeiderpartiet nå bør vende tilbake til den politikken Gerhardsen sto for: mer planøkonomi, mer statlig industrireisning, større statlig eierskap og mer statlig styring over de selskapene som staten allerede eier.
Samtidig vil de innføre noen svært dyre velferdsreformer, som for eksempel sekstimersdagen.
Mitt budskap er at jeg er uenig i at det er mulig å sannsynliggjøre at en videreføring av den planøkonomiske politikken som ble ført frem til slutten av 1970-tallet, ville gitt bedre resultater enn de resultatene vi har oppnådd med den politikken som faktisk er ført. De reformene som ble gjennomført på 1980- og 90-tallet var, etter min oppfatning, helt nødvendige og en viktig årsak til at det har gått så bra i Norge siden. Alt gikk ikke på skinner (det gjør det aldri i politikk), men alt i alt fikk vi en mer velfungerende offentlig sektor og en mer velfungerende markedsøkonomi enn vi ellers ville hatt.
Vi lever i dag i et helt annet samfunn – med helt andre utfordringer – enn de Gerhardsen sto overfor. Det er nok å nevne klimaproblemer, innvandring, urbanisering, digitalisering, nye globale verdikjeder og store demografiske endringer.
Dette reiser selvsagt en lang rekke spørsmål om hva som er god politikk og god politisk styring. Men jeg har til gode å se overbevisende argumenter for at løsningen er mer planøkonomi og sosialisme, slik Gerhardsen sto for på 1950-tallet.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 2.10.19.
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
