Statsbudsjettet: Ansvarligheten kaller
Hvis regjeringen skal har råd til å gjennomføre sine dyre løfter, blant annet nesten 1000 mrd. kroner til samferdsel, i en tid der pensjonsutgiftene øker, er det på tide å også igangsette reformer som også reduserer utgiftene, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 9. oktober 2017
På torsdag legger Siv Jensen frem forslag til statsbudsjett for 2018. Hun har allerede varslet at budsjettet vil holde seg innenfor den nylig innstrammede handlingsregelen på tre prosent. Med et oljefond på litt over 8000 milliarder kroner gir det rundt 240 milliarder oljekroner til disposisjon.
Det vil være en rekord i oljepengebruk, noe opposisjonen sikkert vil kritisere. At et voksende oljefond gir økt oljepengebruk er imidlertid helt i tråd med handlingsregelens intensjon. Kan regjeringen dermed påberope seg å være ansvarlige så lenge de holder seg under tre prosent? Så enkelt er det ikke.
Aksjemarkedet i USA og i flere andre land er for tiden på all-time high. Det gjør oljefondet større og mengden oljepenger man kan bruke innenfor handlingsregelen høyere. Kronekursen er i dag klart lavere enn den har vært historisk. Det er viktig for norske eksportnæringer, som blir mer konkurransedyktige, og for norske forbrukere, som får litt dyrere varer og utenlandsferier.
Men det er også viktig for oljefondets størrelse. Når kronekursen er lav, gjør det at oljefondet blir mer verdt målt i norske kroner. Siden det er norske kroner vi bruker over statsbudsjettet, og norske kroner vi måler oljepengebruken i, betyr en svak krone at vi kan bruke mer oljepenger uten å bryte handlingsregelen.
Kombinasjonen av høye aksjekurser og svak kronekurs betyr at det er ingen kunst å følge handlingsregelen i dag. Men det som går opp kan også gå ned. En ansvarlig politikk må ta høyde for at oljefondets verdi kan falle plutselig som følge av fall i aksjekurser, økning i kronekursen eller en kombinasjon av begge deler.
Dersom oljefondets verdi faller med 20 prosent betyr det at oljepengebruken må reduseres med nesten 50 mrd. kroner for å holde seg innenfor handlingsregelen. Reduksjonen trenger ikke å skje over natten, men desto lenger, desto mer vil man spise av oljefondets verdi.
At vi har gjort oss avhengig av verdien av verdens største statlige fond, og kan finansiere så mye som hver sjette krone på statsbudsjettet fra det fondet, gir oss det luksusproblemet at vi må være bekymret for fondets verdi. Men luksusproblemer er også problemer, og de må håndteres. En ansvarlig politikk er å ligge godt under tre prosent i pengebruk når ytre faktorer gjør fondet større, så man lettere kan håndtere at det plutselig kan bli mindre.
Vel så viktig som hvor mye oljepenger man bruker er hva man gjør med de over 1300 milliardene på statsbudsjettet. Regjeringen har hittil iverksatt mange reformer. Disse reformene har stort sett handlet om bedre kvalitet og mer rasjonell organisering av offentlige tjenester.
Hvis regjeringen skal har råd til å gjennomføre sine dyre løfter, blant annet nesten 1000 mrd. kroner til samferdsel, i en tid der pensjonsutgiftene øker, er det på tide å også igangsette reformer som også reduserer utgiftene.
Perspektivmeldingen viser dessuten at det er behov for å øke arbeidstilbudet. Reform av offentlig tjenestepensjon og endring i sykelønnsordningen er to åpenbare tiltak, som oppnår begge deler. Det reelle målet på ansvarlighet bør være om man i tillegg til en moderat oljepengebruk tar tak i denne typen utfordringer.
Innlegget er publisert hos Dagbladet 7.10.17.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
