Privat formue fra offentlig ordning
Offentlige ordninger kan skape betydelige privatøkonomiske gevinster for noen og utestenge andre. Et eksempel på det er fastlegeordningen, slik den fungerer i dag, skriver Steinar Juel i DN.
Publisert: 29. oktober 2016
Offentlige ordninger kan skape betydelige privatøkonomiske gevinster for noen og utestenge andre. Et eksempel på det er fastlegeordningen, slik den fungerer i dag.
Pasientlistene som ble fylt ut da ordningen ble etablert kostet dem ingen ting, mens de nå selges for millionbeløp når en fastlege slutter. Kommunene lyser ut fastlegeavtaler som blir ledige, og inngår avtale med ny lege. I bymessige strøk, hvor det er attraktivt å slå seg ned, er det imidlertid et marked for overdragelse av legepraksisen, inklusive av pasientlistene.Det er helt greit at avgående lege får betalt for møbler og utstyr en ny overtar, og kanskje noe for å tre inn i et legefellesskap. Men er det rimelig at den nye legen skal betale for pasientlisten når dens verdi i hovedsak er skapt av offentlige reguleringer og betalinger?
Oppgjøret mellom ny og avgående lege avtales som en pakkepris. Listene forklarer det meste av verdien på en fastlegepraksis, ifølge en analyse i en masteroppgave ved Norges Handelshøyskole (Anders Dahl og Ola Berg Swensson: «Prising av fastlegepraksis», 2012).
Det er ikke overraskende, fordi:
l Kommunene begrenser antallet fastleger ut fra befolkningens størrelse. Det gjør at det er nok pasienter til alle, og at overtagelse av en annens liste er eneste veien inn til å bli fastlege. Unntaket er hvis kommunens befolkning vokser så mye at det blir behov for flere fastleger og kommunen derfor oppretter flere avtaler.
l Kommunene betaler et fast beløp til legen per pasient på listen, i dag om lag 430 kroner, «basistilskudd». Beløpet justeres årlig. I tillegg kommer betalinger når pasienter er til behandling, noe som egenbetaling og resten fra folketrygden.
Selv om det er kommunene som deler ut fastlegeavtalene, er det avgående og påtroppende lege som fritt avtaler overdragelsesprisen. Dersom de ikke skulle bli enige, bestemmes prisen av en nevnd i Legeforeningen. Nemnden setter gjerne en pris som gjenspeiler hva tilsvarende praksis har vært solgt for tidligere i det aktuelle området.
Prisen på fastlegepraksis i og rundt de større byene skal ha steget kraftig de siste årene.
Men, er kjøp og salg av fastlegepraksis noe annet enn kjøp og salg av tannlegepraksis?
Ja, det er det. For tannleger er det fri etableringsadgang. Hvis en nye tannlege synes prisen på etablerte praksiser er for høy, kan han/hun starte opp ny. Slik er det ikke for dem som ønsker å bli fastleger, de etablerte sitter på noe de nye må ha.
Dette gir de etablerte en sterk markedsmakt når prisen fastsettes.
Tannlegenes pasienter betaler dessuten nesten alt selv, ikke det offentlige, og tannleger får ingen fast og myndighetsbestemt inntekt per pasient de har. Fri omsetning av tannlegepraksis er derfor uproblematisk.
Veien inn til å bli allmennpraktiker er blant annet å praktisere som allmennpraktiker. En ung lege kan skaffe seg praksis ved å fungere som vikar for en fastlege som av en eller annen grunn vil gjøre noe annet en periode, eller selv jobbe deltid. Kommunen godkjenner at en vikar settes inn, men avtalen mellom fastlegen og vikaren blander den seg ikke opp i.
På nytt sitter etablerte fastleger på et gode som nye er helt avhengig av for å bli spesialister i allmennmedisin. De nyes markedsposisjon er underlegen, og de må ofte betale mye for å få være vikar
Jeg blir fortalt at i Oslo-området kan en vikaravtale innebære at fastlegen med avtale, uten å jobbe noe, selv beholde basistilskuddet per pasient i tillegg til 30 prosent eller mer av omsetningen til vikaren. Dette må i de fleste tilfeller være klart mer enn de utgiftene fastlegen har knyttet til praksisen.
Fastlegen høster dermed en ikke ubetydelig avkastning på å leie ut en pasientliste som i utgangspunktet ble tildelt gratis av kommunen. En slik «grunnrente» burde ha tilfalt kommunen, eller ikke vært tatt ut i det hele tatt.
Etter mine vurderinger er det behov for å gjøre noe med ordningen for kjøp og salg, og leie, av fastlegepraksis. De som var med fra starten og fikk lister gratis, oppnår nå urimelige gevinster på bekostning av unge nye leger som ønsker å bli fastleger. Systemet kan ikke annet enn å virke negativt på rekrutteringen til fastlegeyrket.
En mulig løsning kunne være at når en fastlege slutter, så skal pasientlisten tilfalle kommunen, som så overdrar den gratis til den nye legen som gis avtale. Praksisen som selges, vil da være uten pasientlisten. Er den for dyr, kan den nye legen ta med seg listen fra kommunen og starte praksis for seg selv.
Når en vikar skal inn, kan han/hun i vikarperioden overta både alle inntekter og utgifter knyttet til praksisen. Alternativt kan fri etableringsadgang med rett til basistilskudd og refusjon gjeninnføres.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 27.10.16.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
