Når andre betaler
«Konklusjonen i utredningen fra Jernbanedirektoratet er så klar at den burde fått ethvert parti til å skrinlegge ideen om en forlengelse av jernbanen i nord». Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 18. september 2019
Foran et valg sitter løftene om mer pengebruk løst. Jeg var nylig på et møte hvor et panel med stortingsrepresentanter nærmest kaptes om å fortelle at det å spare kostnader ikke var noe mål. Jeg er helt sikker på at når de samme personene skal bruke egne penger til å kjøpe ny bil, nye klær eller en feriereise, så er de opptatt av at det ikke skal bli for dyrt.
Når en bilselger frister med at man kan få en oppgradert bil ved å legge på 50.000 kroner til, vurderer de sikkert, som alle andre forbrukere, om nytten forsvarer kostnadene.
En avveining av kostnader opp mot nytte, som de fleste av oss foretar når vi bruker egne penger, bør i enda større grad gjøres når man forvalter andres penger, som for eksempel skattepengene som folk har jobbet og slitt for å tjene.
Mange av formålene det bevilges penger til over statsbudsjettet egner seg i liten grad å vurdere ut fra samfunnsøkonomiske analyser. Samferdselsprosjekter er imidlertid en type formål hvor slike analyser egner seg veldig godt.
Forlengelse av Nord-Norgebanen til Tromsø ble et tema i valgkampen, et forslag som er lansert og gravlagt flere ganger. Hardt presset av fallende oppslutning i Nord-Norge uttalte til og med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, ifølge VG, at «jeg ønsker å få til jernbane i nord». «Det må utredes skikkelig», la han til, selv om det så sent som i juni i år forelå en utredning fra Jernbanedirektoratet.
Konklusjonen i utredningen er så klar at den burde fått ethvert parti til å skrinlegge ideen om en forlengelse av jernbanen i nord.
I utredningen har Jernbanedirektoratet sett på flere alternativer og laget sensitivitetsanalyser for å se om endrede rammebetingelser, som for eksempel en dobling av flybillettprisene, ville kunne gjort en forlengelse av jernbanen samfunnsøkonomisk lønnsom. I rapporten konkluderes det tørt med følgende:
«Alle alternativene gir en netto nåverdi per offentlige budsjettkrone på omkring -1. Det vil si at for hver krone det offentlige bruker (budsjett) på Nord-Norgebanen i 75-årsperioden, så gir det et samfunnsøkonomisk netto tap på omkring 1 krone.»
Oversatt til godt norsk betyr dette at bygging av Nord-Norgebanen blir det samme som å kaste penger ut av vinduet. Nesten hver krone som brukes, tapes. Når likevel 11 av 20 stortingsrepresentanter fra Nord-Norge mener at banen bør bygges, ifølge NRK, må det ses i sammenheng med hvordan offentlige budsjetter sprer kostnader på hele befolkningen.
La oss ta utgangspunkt i alternativet med bane fra Fauske til Tromsø og sidespor til Harstad, som er Jernbanedirektoratets alternativ A. Investeringskostnadene er anslått til om lag 133 milliarder kroner, mens dagens verdi (nåverdien) av samlede kostnader og nytte er beregnet til snaut 110 milliarder. Innenfor dagens finanspolitiske regelverk er det to hovedmåter å finansiere dette på: enten heve skattene eller kutte i andre offentlige utgifter, eventuelt en kombinasjon. Enten finansieringen skjer på den ene eller andre måten, vil det koste norske skattebetalere noe i form av høyere skatter eller svakere tjenestetilbud, så sant man ikke greier å kutte i noe annet som er minst like ulønnsomt.
I Norge er det i dag snaut 2,5 millioner husholdninger, og vel 90 prosent av dem er i andre fylker enn i de tre nordligste. Nåverdien av kostnadene og nytten ved å bygge og drive Nord-Norgebanen vil tilsvare 44.000 kroner per husholdning i hele Norge. For de fleste husholdninger er dette et betydelig beløp.
Sett fra Nord-Norge alene kan det se annerledes ut. Fordi husholdningene i de tre nordligste fylkene utgjør snaut ti prosent at husholdningene i Norge, ville de grovt sett betalt kun i underkant av ti prosent av kostnadene ved utbygging og drift av jernbanen, mens de ville fått nær 100 prosent av den lille nytten banen gir. Ut fra tallene i Jernbanedirektoratets utredning fremstår dette da som et lønnsomt prosjekt for husholdningene i nord.
Dersom prosjektet skulle være fullfinansiert fra Nord-Norge (for eksempel ved bompenger), ville regnestykket sett annerledes ut. Etter kostnader og nytte ville hver husholdning i Nord-Norge blitt påført et tap på snaut en halv million kroner.
Kunne man ikke finansiert Nord-Norgebanen ved å ta litt ekstra fra Oljefondet, som noen av stortingsrepresentantene fra Nord-Norge foreslår?
Dette betyr også at man forsøker å skape lønnsomhet ved å la andre betale. Det er ikke bedre å sløse bort sparepengene til våre barn og barnebarn enn å sløse bort skattepengene til dagens skattebetalere.
Det foretas og planlegges også store svært ulønnsomme samferdselsprosjekter i andre deler av landet. Det er imidlertid ikke noe argument for å gjennomføre enda flere. Tvert imot – det finnes flere svært ulønnsomme samferdselsprosjekter i sør som burde saneres.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 17. september 2019.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
