Kan penger vokse på trær?

Rødt ønsker “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden», og definerer velferden som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Hvis dette blir resultatet av forhandlinger på rødgrønn side etter valget i 2021, får vi, for velferdsstatens skyld, håpe at penger kan vokse på trær. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 3. desember 2019

Norge har verdens største offentlige sektor.

Vi lever høyt på oljepenger og en petroleumsnæring som er mange ganger mer lønnsom enn andre næringer.

Diskusjonen går om hvor raskt olje- og gassvirksomheten kan og bør fase(s) ut, men alle er enige om at den før eller siden vil bli mye mindre viktig. Sannsynligheten for at vi finner «den nye oljen» er grensende til null. Andre næringer er rett og slett ikke så lønnsomme som petroleumsnæringen har vært.

Samtidig stiger utgiftene til velferdsstaten dramatisk, fordi vi blir flere pleie- og omsorgstrengende eldre, og fordi vi forventer stadig mer av helsevesenet vårt. Prognosene tyder på at staten får et stort finansieringsproblem om noen år, dersom ingenting gjøres.

Noen tror at dette problemet kan løses ved å skattlegge de rikeste mer. Men selv om vi tar absolutt alt fra de 400 rikeste på Kapitals liste, vil det ikke bli mer enn cirka ett års statsbudsjett. Dessuten er øvelsen helt teoretisk: Nesten alt er bedrifter og arbeidsplasser, som staten i så fall måtte ha drevet videre.

Produktivitetskommisjonen beregnet at skattebyrden for husholdningene kan komme til å stige fra 37 til rundt 65 prosent i 2060, dersom vi vil at økt skatt skal løse finansieringsproblemet. Det er en umulig vei å gå, konkluderte kommisjonen, blant annet fordi det vil skade økonomiens vekstevne og svekke velferden.

At økt skatt skal kunne løse problemet, virker usannsynlig også av andre årsaker. For selv om vi har verdens dyreste offentlige sektor, har vi ikke alltid verdens beste offentlige tjenester. Å bruke mest penger er altså ikke det samme som få mest mulig igjen for pengene.

Politikerne må lete etter andre løsninger enn (bare) økt skatt. De mest populære løsningene er at vi skal jobbe mer og smartere og dermed bidra til å få opp produktivitetsveksten i offentlig sektor. Men dette er «tiltak» som bare i begrenset grad kan avgjøres politisk.

Mange andre tiltak er lite populære. Det fins ingen partier som liker å gå til valg på økte egenandeler eller kutt i velferdsordninger. Det fører til ramaskrik og mye ubehag. Dessuten monner det ikke stort å stramme inn støtten til for eksempel briller. Skal det monne, må det være effektivitetsreformer eller kutt som rammer alle litt. Av og til lykkes det, slik det gjorde med pensjonsreformen. Ofte lykkes det ikke, som for eksempel da Stoltenbergs regjeringer turte å tenke på å røre sykelønnsordningen.

I en slik situasjon er det både pussig og deprimerende å se hvordan venstresiden nå takker nei til hjelp fra private.

Det finnes private aktører som både har lyst, kapasitet, kreativitet, kapital og kompetanse til å tilby velferdstjenester. De bygger og driver sykehjem, omsorgsboliger, barnehager, laboratorier, legesentre, BPA, rehabilitering, mammografi, barnevern, rusomsorg og hjemmetjenester, for å nevne noe.

Det er ikke forbudt å drive helprivate tilbud, det vil si at alt finansieres av pasienten eller klienten selv. Men siden vi i Norge ønsker et helse- og velferdssystem som ikke er avhengig av den enkeltes lommebok, inngår de fleste av disse aktørene i det offentlige tilbudet: De selger tjenester til kommunen, fylket eller staten, slik at vi som borgere, pasienter og klienter betaler det samme, enten leverandøren er offentlig eller privat.

Det er disse aktørene som nå omtales med det sterkt nedsettende begrepet «velferdsprofitører» av store deler av venstresiden.

Eller sagt på en annen måte: Den som går til fastlegen sin og blir henvist videre til Unilabs for å ta et bilde og til Fürst for å ta noen blodprøver, er et «offer» for hele tre «velferdsprofitører», enda hun betaler nøyaktig det samme som hun ville betalt til offentlige aktører.

Og slik er det også hvis barna går i private barnehager, hvis gamle foreldre bor på privatdrevne sykehjem, eller hvis bestemor får en privatansatt hjemmehjelper hjem til seg: Prisen er den samme, fordi kommunen har sørge for-ansvaret. Den skal sørge for at vi får likeverdige tjenester av høy kvalitet og ta ansvar for finansieringen, uansett om det er kommunen selv, en ideell eller privat aktør som yter tjenesten.

Har vi grunn til å være misfornøyd med de private aktørene?

Ingenting tyder på det. Undersøkelser tyder på at brukere og pårørende er like fornøyd eller litt mer fornøyd med de tjenestene som tilbys av de private aktørene. De driver dessuten ofte billigere.

Grunnen til at venstresiden ikke er fornøyd, er at virksomhetene må tjene penger. De som ikke gjør det, kan gå med underskudd en stund, men så må de enten overlate virksomheten til noen som kan drive bedre eller gi seg, slik det er i all privat virksomhet.

Venstresiden har lenge påstått at de private velferdsaktørene tjener penger, kun fordi de behandler eller betaler de ansatte dårlig eller gir dem dårligere pensjon. Men det stemmer ikke. De private har gang på gang vist at de har fullt ut konkurransedyktige vilkår, men at de greier å organisere og utføre arbeidet litt smartere og dermed utnytte ressursene mer effektivt, slik at de også greier å tjene de pengene som trengs for å betale for egen og lånt kapital. En virksomhet som tjener penger, skaper verdier og betaler skatt, som bidrar til å finansiere vår felles velferd, samtidig som den får muligheter til å utvide og utvikle virksomheten.

Dette betyr ikke at alt er eller drives perfekt i private virksomheter. Men det er heller ikke tilfellet i det offentlige. Både private, ideelle og offentlige aktører har noe å lære av hverandre.

Det er forstemmende at det er partiet Rødt som nå setter tonen i denne debatten. Rødt er et kommunistisk parti som har som mål å gjøre praktisk talt all næringsvirksomhet offentlig. Det har vært prøvd før, med katastrofale konsekvenser. Monopoler fører svært sjelden til effektiv ressursbruk eller høy kvalitet. Hvis kommunene skal gjøre alt selv, blir det mer sløsing og mindre velferd. Enkelte kommuner bruker nå store ressurser på å overta oppgaver som de private kunne utført billigere og like godt eller bedre.

Vi fikk full barnehagedekning, vi håndterte flyktningsituasjonen, og vi har fått valgfrihet og mangfold i velferdstilbudet, takket være de private. Det har lite med kompetansen eller viljen til de ansatte å gjøre, men med det systemet de arbeider innenfor: Noen systemer appellerer, inspirerer og fremprovoserer mer til innsats og innovasjon enn andre systemer gjør.

Denne uken kastet et av de private helseforetakene inn håndkleet i Oslo. Det overdro fem sykehjem til en ideell stiftelse. Ikke fordi sykehjemmene ikke var veldrevet. Ikke fordi beboerne eller de pårørende ikke var fornøyd. De overdro virksomheten fordi de ikke lenger er ønsket. Rødt og byrådet i Oslo er rett og slett mot private og vil at alt skal drives av kommunen eller av ideelle. Men skal ideelle aktører ha incentiver og muligheter til å vokse, må de i virkeligheten drive kommersielt.

Samtidig som Arbeiderpartiet hiver ut private aktører som driver sykehjem, vil de at private skal bygge nye sykehjem. De vil ha «hjelp av private til å bygge seg rundt eldrebølgen», mens de vil nekte private å drive de sykehjemmene de skal bygge.

Det blir spennende å se hvordan det går med alle de andre «velferdsprofitørene». I dag går cirka 50 prosent av barna i private barnehager, som sysselsetter ca. 35.000 årsverk. Men vil de overleve?

Det er ikke gitt. Det fins politikere som er misfornøyd uansett, enten de gjør det dårligere eller bedre enn kommunale barnehager. Det kan virke som at det eneste som er bra nok, er at alt er likt. Men hvis alt skal være likt, forsvinner mangfoldet og muligheten til innovasjon, læring og forbedring.

Rødt ønsker “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden», og definerer velferden som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

Hvis dette blir resultatet av forhandlinger på rødgrønn side etter valget i 2021, får vi, for velferdsstatens skyld, håpe at penger kan vokse på trær.

En kortere versjon av artikkelen ble publisert i Aftenposten søndag 1. desember 2019.