Lommebok med norske sedler/penger — iStockphoto.com

It’s the economy, stupid!

2000-tallet har så langt vært en gullalder for Norge, for offentlig sektor og for mange private husholdninger.
Nå kan vi stå ved et vendepunkt, som fører til at folk igjen blir mer opptatt av egen økonomi. Da blir de antagelig også mer opptatt av hva skattepengene brukes til og om de brukes fornuftig.

Kristin Clemet

Publisert: 1. februar 2022

Slagordet «It’s the economy, stupid!” blir brukt som forklaring på Bill Clintons valgseier i 1992.

Det var valgkampstrategen James Carville som først uttalte de berømte ordene.

Han sa det, fordi han fornemmet at mange velgere var bekymret for den økonomiske situasjonen i landet og derfor også ble redde for sin egen personlige økonomi. Dersom Clinton skulle vinne valget, måtte han vise velgerne at han forsto at de var bekymret og ha troverdige forslag til løsninger på deres problemer.

I Norge kan man av og til få inntrykk av at det ikke er helt stuerent å appellere til folks lommebok. I 2001, da skatt var en viktig valgkampsak, advarte statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik mot en perspektivløs og materialistisk «lommebok-valgkamp».

Faktum er at velgerne blir mer opptatt av egen økonomi når det er usikre økonomiske tider. Det er positivt, fordi det er et tegn på at man tar personlig ansvar og ønsker å være selvhjulpen og forsørge seg og sine.

Norsk Monitor, som er en stor undersøkelse av holdningene i befolkningen, viser at velgerne ble mer «materialistiske», eller mer opptatt av egen økonomi, både da vi hadde bank- og boligkriser på 1980- og 90-tallet, under finanskrisen i 2008 og i forbindelse med oljepriskrisen i 2014.

Likevel har lommeboken i liten grad preget valgkampene i Norge på 2000-tallet. Krisene har ikke vært så dype eller langvarige, og det er mye som har gått rett vei: Inflasjonen og rentene har vært lave, og mange har tjent godt. Samtidig har det flommet over av penger i offentlige kasser. Det har gjort det mulig for politikerne å dempe krisene og tilby stadig mer velferd i form av større overføringer og billigere eller gratis goder. Den offentlige utgiftsveksten har vært historisk høy.

Norsk Monitor illustrerer poenget på en annen måte, ved å vise til at velgerne har blitt stadig mindre opptatt av å få lavere skatt.

I en artikkel i Vårt Land i august 2017 skrev en av forskerne bak Norsk Monitor, Ottar Hellevik, om befolkningens skattevilje: «I 2001 var 43 prosent av de spurte enige i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet, mens 52 prosent var uenig. Høsten 2015 var svarfordelingen kraftig endret. De positive til høyt skattenivå hadde økt til 71 prosent, mens 25 prosent var uenig.» I 2019 var andelen som var positiv til høyt skattenivå, økt til 72 prosent.

Andelen som mente at «lavere skatter» var en spesielt viktig sak, hadde samtidig sunket fra 46 prosent i 2001 til 11 prosent i 2015. Også valgforskningen fra Institutt for samfunnsforskning viser at «skatter og avgifter» har blitt et mindre viktig tema for velgerne enn det var i 2001.

I Vårt Land-artikkelen skrev Hellevik at «det er tydelig at det å prioritere offentlig virksomhet og være villig til å betale for det, har sterk støtte i befolkningen». Men her var Hellevik litt upresis. Han hadde nemlig glemt oljepengene. I Norge betaler vi ikke for all offentlig virksomhet via skatteseddelen. En stor del av statsbudsjettet betales av Oljefondet.

Eller for å bruke en analogi: Mens hver tolvte krone på statsbudsjettet kom fra Oljefondet i 2006, kom hver femte krone fra Oljefondet i 2021. Veksten i uttaket fra Oljefondet har finansiert hele veksten i den offentlige pengebruken på 2000-tallet. Skattenivået har vært omtrent uendret.

Vi har altså aldri fått testet om befolkningen i Norge er villig til å betale for all offentlig virksomhet.

Opprøret mot de høye strømprisene kan være et varsel om en ny tid.

Å betale for strøm er ikke det samme som å betale skatt, men protestene viser at det grønne skiftet kan bli mer krevende enn mange har trodd. For nå skjer flere ting på en gang: Inflasjonen er tilbake, renten går opp, og vi skal gradvis betale mer for fossile utslipp.

Samtidig kan det bli trangere på offentlige budsjetter, fordi utgiftene stiger sterkt, mens tilførselen fra Oljefondet gradvis vil få mindre betydning. I verste fall skjer det så store endringer i aksjemarkedet at fondet synker i verdi.

Hvordan vil politikerne møte en slik situasjon? Vil de gjøre som Bill Clinton og vise at de forstår velgerne?

Også her er nok strømpriskrisen et varsel. Politikere reagerer når det er opprør blant vanlige folk. De vil gjerne bidra med gode og populære løsninger på problemene. Men gode løsninger og populære løsninger er ikke alltid de samme.

En mulig løsning i årene som kommer, er å øke skattene. Men vil folk akseptere det, samtidig som avgiftene på alt som fører til CO2-utslipp, går opp?

Det er uansett ikke bærekraftig kun å øke skattene. Produktivitetskommisjonen beregnet at skattenivået for en gjennomsnittsfamilie da ville stige til 65 prosent. Det er skyhøyt over Danmark, som har OECDs høyeste skattenivå.

Noen vil sikkert hevde at problemet kan løses bare ved å skattlegge de rike mer. Problemet er at det de rike eier, er arbeidsplasser og bedrifter. Hvis skatten blir for høy, vil det påvirke verdiskapingen negativt. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sa det slik, da hans regjering reduserte selskapsskatten: En høy sats skaper en illusjon om høye skatteinntekter, men grunnlaget forvitrer.

Det er antagelig ingen vei utenom en grundigere og mer konstruktiv diskusjon om utviklingen av offentlig sektor enn den vi har i dag. «Mer ressurser» kan ikke lenger være svaret på alle utfordringer som offentlig sektor møter. Vi må i stedet spørre: Kan vi, ved å styre og organisere offentlig virksomhet bedre enn vi gjør i dag, få mer igjen for pengene? Hvilken kvalitet skal vi kunne forvente? Og hva skal til for at ressursbruken blir så effektiv som mulig?

«The era of big government is over», uttalte Bill Clinton i 1996. Men der tok han feil. Offentlig sektor har stort sett bare vokst i OECD-landene siden.

Det er mange måter å måle offentlig sektors størrelse på, men Norge troner på toppen av de fleste lister. Det er for eksempel ingen andre land som har en like høy andel ansatte i offentlig sektor. Men jo større offentlig sektor er, desto viktigere er det å husholdere godt med midlene. En stor og ineffektiv offentlig sektor er en trussel mot både demokratiet, tilliten og lommeboken til vanlige folk.

2000-tallet har så langt vært en gullalder for Norge, for offentlig sektor og for mange private husholdninger.

Nå kan vi stå ved et vendepunkt, som fører til at folk igjen blir mer opptatt av egen økonomi. Da blir de antagelig også mer opptatt av hva skattepengene brukes til og om de brukes fornuftig.

Det hadde vært fint, også for kvaliteten på den politiske debatten.

Kronikken var publisert i Aftenposten 30. januar 2022.