Modellmonopolet bør avvikles
Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden. Det beste vi kan gjøre, er å forsøke å beregne virkningen av ulike fremtidsscenarier og valg vi kan gjøre. Men alle som deltar i debatten, har én ting til felles: De kan i liten grad foreta beregninger selv. De er nødt til å stole på de beregningene Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå legger frem, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 13. mai 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Hvordan vil det gå med Norge? Vil vi tåle eldrebølgen, håndtere innvandringen, bevare velferdsstaten og redde klimaet i fremtiden? Svarene er ikke gitt.
Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden. Det beste vi kan gjøre, er å forsøke å beregne virkningen av ulike fremtidsscenarier og valg vi kan gjøre. Vi kan for eksempel forsøke å beregne hva det vil koste å opprettholde velferdsstaten slik den er i dag når vi blir flere eldre og færre yrkesaktive pr. pensjonist. Må vi jobbe mer, øke skattene eller skjære ned på velferden?
Dette er interessante spørsmål som for tiden debatteres av mange. Men alle som deltar i debatten, har én ting til felles: De kan i liten grad foreta beregninger selv. De er nødt til å stole på de beregningene Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå (SSB) legger frem.
Finansdepartementet og SSB har monopol på å foreta slike beregninger i Norge. Det er selvsagt lov for andre å prøve seg, men det er vanskelig. Beregningene bygger på svært kompliserte modeller og datasett, som hele tiden er i endring. Vi andre vet ikke hvordan modellene ser ut, vi vet ikke alltid hvilke forutsetninger de bygger på, og vi har heller ikke muligheten til å bruke dem.
Det er riktig nok mulig å spørre Finansdepartementet eller SSB om de kan utføre beregninger for andre. Det er for eksempel etablert praksis at de politiske partienes stortingsgrupper kan stille spørsmål om effekten av å fjerne en skatt eller øke en stønadssats og om hva virkningen blir av partienes alternative statsbudsjetter. Men spørsmålene må stilles i tilknytning til konkrete saker som behandles i Stortinget, og det er ofte vanskelig for partiene å forutse hvilke oppfølgingsspørsmål som bør stilles. Derfor stiller de ofte enormt mange spørsmål «for sikkerhets skyld», noe som påfører Finansdepartementet en stor (og irriterende) arbeidsbelastning.
Men andre institusjoner og organisasjoner, som Civita, Zero eller NAF kan ikke uten videre regne med å få hjelp. Finansdepartementet vil neppe stille kapasitet til disposisjon for andre enn Regjeringen og Stortinget – og Statistisk sentralbyrå er helt uforutsigbart: Noen ganger får man svar, andre ganger ikke. Noen ganger er det gratis, andre ganger ikke. Noen ganger er det billig, andre ganger (svært) dyrt. Det finnes ingen policy som er klar for andre, mye ser ut til å avhenge av medarbeidernes kapasitet, vilje og humør. Det føles som et slags tilfeldighetenes tyranni.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det må være slik. I svært mange andre land finnes det uavhengige miljøer og åpenhet om modellene. Dermed kan det føres en faglig debatt om metodene og modellene som brukes, og det blir mulig for andre å foreta beregninger av andre valg og alternativer enn det de politiske partiene og Statistisk sentralbyrå har lagt til grunn. Det kan godt være at man bør betale for å få foretatt slike beregninger, men da må prissettingen være kjent, forutsigbar og lik for alle.
I februar 2011 fremmet fire Høyre-representanter forslag om å opprette et uavhengig finanspolitisk råd i Norge, som, hvis man ønsket det, kunne få i oppdrag å forestå slike beregninger. Forslaget fikk ikke flertall, fordi de rødgrønne, uten nærmere begrunnelse, stemte imot. Men partiene ble i hvert fall enige om å få utredet ulike modeller for et mulig finanspolitisk råd i Norge. De mente i tillegg at det kunne være interessant å få vite mer om hvordan slike råd fungerer i andre land. Finansdepartementet har også opprettet et rådgivende utvalg for modell- og metodespørsmål, men dette utvalget er til liten hjelp for andre, eksterne aktører.
Det finnes ulike typer råd i svært mange land. Både Australia, Canada, Irland, Nederland, Sverige og Danmark har finanspolitiske råd som kan fungere som et korrektiv til den finanspolitikken regjeringen fører.
I Danmark har man «De økonomiske råd» – et slags «vismannsråd», som det også kalles. Rådet består av 25 medlemmer og et sekretariat som er omtrent like stort, og som finansieres av staten. Rådet utarbeider uavhengige økonomiske prognoser og foretar både forhånds- og etterhåndsvurderinger av den økonomiske politikken som føres. Det gjennomfører dessuten langsiktige analyser av økonomiens bærekraft og legger frem anbefalinger om den økonomiske politikken.
Men minst like viktig: Rådet sørger for åpenhet om de økonomiske modellene, hvilket gjør at også andre aktører, som en tankesmie eller en miljøorganisasjon, kan utfordre og påvirke rådet. Men også åpenheten om Finansministeriets og Danmarks Statistiks modeller er langt større enn i Norge.
Også Sverige har et uavhengig finanspolitisk råd, som av mange anses som svært viktig for den økonomisk-politiske debatten.
Det er ingen garanti for at den politikken som til slutt blir ført, blir bedre av at det eksisterer et slikt finanspolitisk råd. Men det vil bli mer åpenhet og demokrati, og det blir lettere å diskutere de valg vi står overfor når det for eksempel gjelder velferd og arbeid.
Forslaget om å opprette et uavhengig finanspolitisk råd i Norge fikk i sin tid støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse fire partiene har i dag flertall, og de kan gjennomføre det de den gangen ønsket. Vil de gjøre det?
Innlegget er publisert hos Aftenposten 13.5.14.
Relatert
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
