Høyresiden må tørre å kutte i offentlige utgifter
Unge Venstre går inn for å kutte i sykelønnen, en av våre rauseste og dyreste ordninger. Selv om forslagenes deres om velferdskutt er gode, vil de slite med å finne partier på Stortinget som er enige. Hvorfor er det så vanskelig å kutte i offentlige utgifter?
Publisert: 2. november 2022
Sykelønnsordningen har vært nesten uendret siden 1978. Arbeidstakere får full lønn når de er syke, opp til inntekter på 6G. De endringene som er gjort i den norske ordningen, er ganske ubetydelige. De har lite med økonomi og insentiver å gjøre. Istedenfor å endre i kompensasjonsgraden har endringene heller vært rettet mot oppfølging av syke (gjennom dialog), risikoallokering til arbeidsgiver og tilrettelegging for deltidsjobb ved langvarig sykefravær. Dette gir svake insentiver til å komme tilbake til jobb. Sykelønnsordningen er godt ment, men har for mange nedsider.
I tillegg til å ha en raus ordning basert på stor tillit til arbeidstaker, har vi også verdens høyeste sykefravær. Sykefraværet er også uvanlig høyt sammenlignet med de fleste OECD-landene. Et land som fikk bukt med høyt sykefravær var Nederland, etter omfattende reformer på 90-tallet. Over tid gjorde det også at færre havnet på uføretrygd. Sykefravær pekes ofte på som en rekrutteringsvei til uføretrygd. Å senke både sykefravær og andel uføretrygdede er positivt for hele samfunnet, men også for de svake i arbeidslivet.
Dyrt for staten
Det er store penger å spare på å kutte i sykelønnen, samtidig som det er godt for samfunnet å skape insentiver til å komme tilbake i jobb. Norge bruker i overkant av 40 milliarder kroner på sykelønn, og det påbeløper også kostnader for private bedrifter som staten ikke dekker. Ytelser som er tilsvarende sjenerøse har ofte en egenandel: Utregninger gjort av Arbeids- og sosialdepartementet har vist at en egenandel på 20% vil spare staten for 7,7 milliarder kroner årlig. Med andre ord er det et godt verktøy for trange budsjetter. For en dag kommer det budsjetter som vil være trange og som må balanseres.
Den norske sykelønnsordningen er svært dyr for staten, langt dyrere enn andre lands ordning er. Norge brukte i 2013 13,9 prosent av offentlige utgifter på sykelønn. Til sammenligning brukte Danmark 9 prosent og Sverige 8,6 prosent. Det er høye tall, og en stor bidragsyter til at vi har verdens største offentlige sektor. OECD har tidligere advart Norge om at både sykelønnsordningene våre og uføretrygden vår er for sjenerøs. Vi er avhengig av høy sysselsetting for å kunne finansiere en aldrende befolkning i fremtiden.
Tør ikke å ofre egen popularitet
Blant de som har kritisert Unge Venstres forslag til kutt er Rødts Mimir Kristjansson. Han ser ikke ut til å forstå at staten i tiden fremover vil oppleve lavere sysselsetting, og økende utgifter, noe som er en trussel mot velferdsstaten. Arbeidskraften i Norge vil bli knappere som en følge av eldrebølgen, å forsøke å redusere et høyt sykefravær som legger beslag på viktig arbeidskraft er derfor rimelig å gjøre.
Justeringer i enkelte velferdsordninger er derfor å anse som en redning. Dette er blant annet grunnen til at Jens Stoltenberg, med stor støtte i Stortinget, i sin tid strammet inn pensjonssystemet. Den daværende modellen var for dyr og dermed ikke bærekraftig i lengden. Å korrigere de ordningene vi har, slik at de blir bærekraftige, er ikke usosialt, det er fremsynt og nødvendig.
Men hvorfor vil ingen kutte i verken sykelønnen eller i det høye velferdsnivået til nordmenn generelt? Årsaken er blant annet at politikere er avhengige av å bli valgt. Politikerne er derfor varsomme i møte med nødvendige, men upopulære kutt i offentlige utgifter. At ungdomspolitikerne tenker helhetlig og tar til orde for slike kutt er et sunnhetstegn.
Det er utfordrende å få til endringer i velferdsstatens ordninger. Det krever bred enighet, men det krever også politikere som er villige til å ofre egen popularitet. Dette burde høyresiden være villig til å gjøre. Til syvende og sist handler det om ansvarlighet. Alternativet til kutt er å sende stadig høyere regninger til skattebetalerne.
Innlegget var publisert i Altinget.no 31. oktober 2022.