Utgiftssjokk kan håndteres
Regjeringen må lære seg å håndtere risiko uten å måtte ty til kreative budsjettriks. Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.
Publisert: 22. februar 2019
Regjeringens forslag om å utrede om store gjenanskaffelser skal tas «under streken», har fått massiv kritikk. Mest sannsynlig vil regjeringen derfor legge vekk forslaget etter å ha utredet det.
Det er likevel verdt å dvele ved hva det sier om vår økonomiske politikk at forslaget overhodet kom opp. Det gir minst tre grunner til å være bekymret.
Kostnadene ved å erstatte regjeringskvartalet og fregatten KVM «Helge Ingstad» kjenner vi ikke sikkert, men det er blitt antydet at de kan være på rundt 25 milliarder kroner. Det er en stor sum, men det blir lite målt i forhold til Oljefondet, som i skrivende stund er på over 8700 milliarder kroner. Hvis begge gjenanskaffelsene skal tas i ett år, øker det oljepengebruken med rundt 0,3 prosentpoeng. Spredt over flere år, som er mer realistisk, blir økningen lavere.
Handlingsregelen er ikke så rigid at man aldri kan gå over tre prosent. Det er bedre å bruke litt over i ett år, enn å undergrave regelen for all fremtid.
- At statsministeren er på leting etter grunner til å ta utgifter utenfor handlingsregelen, kan tyde på at hun venter at regjeringen uansett fremover vil få store problemer med å holde seg til den. Det er den første grunnen til å være bekymret.
- Den andre grunnen er det som sies om regjeringens holdning til statens øvrige utgifter. Statsbudsjettet er på over 1300 milliarder kroner. Da mesteparten av utgiftene er vanskelige å gjøre noe med på kort sikt, gir 25 milliarder kroner i uforutsette utgifter likevel et stort innhugg i regjeringens handlingsrom. Men det betyr ikke at det er uhåndterbart.
Bare i Nasjonal transportplan er det fra 2018–23 planlagt veiinvesteringer på 120 milliarder kroner. Det er åpenbart mulig å utsette en femtedel av disse investeringene noen år. Tilsvarende besparelser finnes andre steder.
Problemet for regjeringen er ikke at det er umulig, problemet er at det er upopulært. For landet er imidlertid problemet at dagens politikere har vent seg til økonomisk overflod, der det nærmest er utenkelig at valgløfter utsettes. Forslaget til Erna Solberg er et symptom på det.
- Den tredje grunnen til å være bekymret er det forslaget sier om vår evne til å bære finansiell risiko. Begrunnelsen bak selvassurandørprinsippet er at hvis staten kan bære risiko selv, så sparer man over tid penger på forsikring. Sist selvassurandørprinsippet ble utredet i 1998, hadde Oljefondet knapt noe kapital. Likevel anså man at budsjettsystemet kunne håndtere de kostnadene som kunne dukke opp uten forsikring.
Oljefondet gjør oss rikere og bedre egnet til å bære finansiell risiko, men er i seg selv også en kilde til risiko. Verdien av fondet kan plutselig reduseres som følge av fall i aksjekurser eller økning i kronekursen. Aksjeandelen i fondet hviler på en avveining som ligner på den som ligger bak selvassurandørprinsippet. En høy aksjeandel gir høyere forventet avkastning, men staten må bære større risiko.
Regjeringen besluttet nylig å øke aksjeandelen til 70 prosent, som betyr at den må ha ment at man kan styre statens finanser på en måte som håndterer risikoen. Med dagens størrelse på fondet skal det kun en reduksjon på rundt ti prosent til før oljepengebruken som handlingsregelen åpner for, går ned med 25 milliarder kroner. Et slikt fall i fondets verdi må man regne med kan skje forholdsvis ofte. Verdens børser falt for eksempel med betydelig mer enn dette i slutten av fjoråret. Hvis det er en risiko som er umulig å bære, som Solbergs selvassurandørforslag kan antyde, så innebærer det ikke bare at det var feil å øke aksjeandelen til 70 prosent. Det innebærer i så fall også at Oljefondet nærmest utelukkende må plasseres i helt trygge statsobligasjoner, med tilsvarende redusert forventet avkastning og løpende oljepengebruk.
Et bedre alternativ er at regjeringen lærer seg å håndtere risiko uten å måtte ty til kreative budsjettriks.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 20. februar 2019.