Tirsdag denne uken holdt finansminister Trygve Slagsvold Vedum et meget godt foredrag.

Han minnet om en person som nettopp hadde lært noe nytt, og som med stor iver ville fortelle det videre til andre. Da blir det ofte enkelt forklart og veldig pedagogisk. 

Det Vedum ville formidle, var at de offentlige utgiftene ikke kan fortsette å vokse like mye som før. 

Inflasjons- og rentespøkelset er tilbake, og da må finanspolitikken ta et større ansvar. Regjeringen kan ikke gi gass, samtidig som Norges Bank prøver å bremse. Hvis utgiftene blir for høye, risikerer vi økte renter, en pris- og lønnsspiral og økt arbeidsledighet.

Hva Vedum mener når han sier at regjeringen vil «redusere oljepengebruken» er likevel ikke klart.

Det kan bety å bruke mindre i kroner og øre, slik vi har gjort i 2021 og 2022. Men det kan også bety at vi skal bruke mindre i prosent av oljefondet eller mindre i forhold til det som kalles trend-BNP. 

Norges Bank har i sin rentebane fra juni lagt til grunn at oljepengebruken skal ned fra 10,3 til 8,1 prosent av trend-BNP i 2023. Det betyr en negativ budsjettimpuls på over to prosent. Grovt anslått må i så fall oljepengebruken reduseres med 60 – 70 milliarder kroner. 

Det er mye. 

Det betyr, mest sannsynlig, at utgiftene på statsbudsjettet for 2023 må være lavere enn i 2022. Alternativet er en kraftig skatteøkning.

Situasjonen blir ikke bedre av at noen utgifter, som for eksempel strømstøtten, øker kraftig. Det vil forsterke behovet for kutt på andre områder, og kutt liker vi ikke. På offentlige budsjetter er det mye lettere å øke utgiftene enn å redusere dem.

En tidligere professor ved Universitetet i Århus, Ole P. Kristensen, beskrev for over 40 år siden hvorfor utgiftene på offentlige budsjetter bare fortsetter å vokse. Han viste til tre typer av forklaringer.

Den ene forklaringen er at mange utgifter vokser automatisk. Det gjelder for eksempel utgiftene til pensjon, fordi det blir flere eldre. 

Skal man gjøre noe med dette, krever det gjerne utredninger og regelendringer som vil være svært upopulære. Det er ikke umulig, for vi greide det da vi gjennomførte pensjonsreformen. Men ofte blir ikke innsparingen varig, fordi det etter hvert kommer nye forslag som igjen vil øke pensjonene.

Den andre forklaringen er knyttet til ideologi og regjeringspartienes farge, men denne forklaringen har vist seg å bety lite. 

Også Civita viste for noen år siden hvordan de samlede offentlige utgiftene, og utgiftene til velferd,  bare fortsetter å vokse, helt uavhengig av hvem som sitter i regjering. Utgiftsveksten påvirkes av konjunkturer, men ikke av ideologi. Fargen på regjeringen betyr altså mindre enn mange tror, i hvert fall for størrelsen på statsbudsjettet.

Den tredje forklaringen, som Kristensen legger mest vekt på, kan vi kanskje kalle «hylekor-forklaringen». Det blir rett og slett så mye bråk når man forsøker å kutte utgifter at de fleste regjeringer helst vil slippe. Samtidig hører vi daglig om partier, interessegrupper og eksperter som mener at utgiftene akkurat på deres område må økes. De møtes forbausende sjelden med kritiske spørsmål. 

Fordelene ved økte utgifter merkes godt for de som nyter godt av pengene, enten det er penger til bygg, veier, kultur eller forskning. Ulempen for alle andre og for skattebetalerne, som ikke har organisert seg, spres så tynt utover at hver enkelt utgiftspost knapt er merkbar. 

Dette betyr ikke at alle utgiftsøkninger er et problem. Det er mangelen på utgiftsreduksjoner og reelle prioriteringer som er problemet. 

Ubehaget med å redusere utgifter er så stort at det preger hele budsjettprosessen i regjeringen. 

Den er en alles kamp mot alle, der både statsrådene og departementene gjør alt de kan for å «lure» Finansdepartementet og grafse til seg mest mulig. «Den statsråden som ikke kjemper for sin sak, er ingen god statsråd», sa Jens Stoltenberg en gang da han kommenterte budsjettarbeidet i egen regjering.

Han hadde rett, men tok også feil. Det hadde vært en stor fordel om regjeringen var et kollegium som sammen tok et større ansvar for helheten. Men det forutsetter at statsråder ikke automatisk blir stemplet som «budsjett-tapere», hvis de aksepterer kutt til fordel for utgiftsøkninger på et annet område som er viktigere.

Ole P. Kristensen, som nå er pensjonist, skrev en litt resignert artikkel i Berlingske forleden, der han beklaget at forskningen hans stadig var aktuell.

Han mener at offentlig sektor har store problemer med å innføre mekanismer som skaper en større symmetri i engasjementet for utgiftsøkninger og utgiftsreduksjoner. Bedrifter greier det, fordi de må konkurrere. Husholdningene greier det, fordi de må. I offentlig sektor er det vanskeligere, blant annet fordi hylekorene bare er opptatt av sin egen sak, ikke av helheten. 

I Norge er dessuten protesten fra skattebetalerne enda svakere enn i mange andre land, fordi mye av regningen for økte offentlige utgifter kan sendes til oljefondet og fremtidige generasjoner.

Etter min mening er det grunn til bekymring også av andre grunner enn de som Vedum nevnte i sitt foredrag.

Norge er allerede i OECD-toppen når det gjelder offentlig sektors andel av økonomien.
De skyhøye strømprisene fører nå til en ytterligere og kraftig finansiell maktforskyvning fra privat til offentlig sektor. Det gjør offentlig sektor, og politikerne, enda mektigere enn de er nå.

Staten drar inn milliarder i ekstra skatte- og avgiftsinntekter på grunn av strømmen. Dersom staten har like store netto inntekter fra kraft resten av året som den har hatt til nå, kan beløpet bli større enn de samlede skatteøkningene som partiet Rødt foreslår for hele stortingsperioden. Dette vil hjelpe regjeringen med å få ned oljepengebruken, men det er ikke bra for privat sektor.

Statsministeren har allerede avlyst mange av løftene i Hurdalsplattformen. De færreste vil nå få sjokk av at ikke alt blir så billig eller gratis som vi er blitt lovet. 

Vedums foredrag var en tale til hylekoret. 

Talen kunne vært holdt før, for mye av det vi vet nå, visste vi også da regjeringen forberedte revidert budsjett i vår. Da valgte regjeringen å øke pengebruken kraftig. 

Men nå har alvoret seget inn, og Vedum føler et behov for å dempe forventningene. De som kan bli skuffet når statsbudsjettet legges frem, skal vite at det ikke er så passende å klage. 

Det var lurt av Vedum. 

Kanskje har han dempet forventningene så mye at folk flest blir lettet når budsjettet kommer. 

Og kanskje kan situasjonen bidra til at vi får en ny politisk kultur, som i mindre grad er preget av en konkurranse mellom partiene om å bevilge mest mulig. 

Det hadde vært bra.

Innlegget er publisert i Aftenposten 6.9.2022.