Politikk uten perspektiver
Regjeringenes perspektivmeldinger lever på siden av politikkutformingen. Vi trenger perspektiver i politikken, men neppe perspektivmeldingene.
Publisert: 31. oktober 2024
Regjeringen presenterte i august Perspektivmeldingen 2024 (PM-24), med fremskrivninger til 2060. Dette er en melding som kommer cirka hvert fjerde år, mot slutten av hver stortingsperiode.
Hovedbudskapet i årets melding er at vi blir eldre, at mer penger vil gå til pensjoner, helse og omsorg, og at det blir kamp om arbeidskraften. I tillegg skal forsvaret prioriteres.
Alt dette var kjent fra før. Som tidligere perspektivmeldinger, sier PM-24 lite eller ingenting om politikken som skal føres for å håndtere den skisserte fremtiden. Ny politikk kommer ikke i perspektivmeldingene, men i stortingsmeldinger, statsbudsjettene og i sektorplaner som Langtidsplanen for forsvaret og Nasjonal transportplan.
Anslagene for hvor mye som kan tas ut fra Oljefondet til statsbudsjettene er kraftig oppjustert fra Perspektivmeldingen 2021 (PM-21). Målt som andel av brutto nasjonalproduktet (bnp), anslås uttaket i 2060 å bli dobbelt så høyt som antatt for tre år siden.
Oljefondet er blitt mye større på grunn av Russlands invasjon av Ukraina, svakere krone og høy avkastning i de internasjonale aksjemarkeder. Likevel blir det såkalte inndekningsbehovet i 2060, forskjellen mellom utgifter og inntekter på statsbudsjettet, omtrent det samme som i PM-21. I fremskrivningene forutsettes uendrede skattesatser, videreføring av velferdsordninger og nesten ingen standardhevinger på offentlige tjenester.
Oppjusteringer av anslag på uttak av Oljefondet har vært en gjenganger siden årtusenskiftet. Inndekningsbehovet i 2060 har likevel over flere perspektivmeldinger holdt seg på fem-seks prosent av bnp. Det blir nærmest en konsekvens av handlingsregelen for bruk av oljepenger.
Større rom for pengebruk blir raskt fylt opp, ikke spart.
Formålet med perspektivmeldingene skal være å gjøre politikken mer langsiktig. Men gjør de det?
2060 er for langt frem til å påvirke politikken i dag. Meldingens betydning reduseres også av at oljeinntektene hele tiden er blitt høyere enn antatt. Fremskrivningene i de siste to meldingene har i tillegg vist at et inndekningsbehov først oppstår om åtte-ti år. I mellomtiden er det inntektsoverskudd, et «problem» som lett lar seg løse.
Det er et stort gap mellom perspektivmeldingenes tidshorisont og statsbudsjettene, som er ettårige. Riktignok inneholder statsbudsjettene fremskrivninger av effektene av budsjettvedtak som har flerårige konsekvenser, og av regelstyrte ordninger som pensjoner m.v. for ytterligere tre år. Men som Finansdepartementet skriver, kan ikke disse fremskrivningene «forstås som et forventningsrett anslag på utgiftsveksten i de angitte årene».
Ådne Cappelen, tidligere forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå, hadde en interessant gjennomgang av perspektivmeldingenes historie og rolle på Samfunnsøkonomenes høstkonferanse i september. Perspektivmeldingen er et barn av de fireårige langtidsprogrammene som kom rett etter krigen. I en tid med rasjonering og knapphet på mange varer var de forpliktende planverktøy for hele økonomien. Da rasjoneringen ble avviklet og handelen med utlandet liberalisert, forsvant grunnlaget for langtidsprogrammene.
Som vedlegg til disse langtidsprogrammene ble det etter hvert utarbeidet langsiktige perspektivanalyser. Langtidsprogrammene ble så avviklet, mens perspektivanalysene ble beholdt. Det er i år 20-årsjubileum for den første perspektivmeldingen.
Skiftende regjeringer har strevd med å finne rollen til perspektivmeldingene, ut over å være rene fremskrivninger med mange interessante analyser. Når meldingen kommer i slutten av en stortingsperiode, blir det lett en utgående regjerings perspektiver. Cappelen mente sektorprinsippet, som så sterkt gjennomsyrer den norske forvaltningen, gjør det vanskelig for en regjering å få laget en samlet strategi i et dokument som perspektivmeldingen.
Departementene holder fast ved at politikken kommer i deres sektorplaner, stortingsmeldinger og budsjettforslag. Perspektivmeldingene lever på siden av politikkutformingen.
Vi trenger perspektiver, men ikke nødvendigvis perspektivmeldinger. Det har ofte vært behov for vesentlige oppdateringer av fremskrivningene, hyppigere enn hvert fjerde år. De er kommet i de årlige nasjonalbudsjettene. En kunne avviklet perspektivmeldingene og heller utvidet perspektivanalysene i nasjonalbudsjettene. Hovedoppmerksomheten burde da være på de nærmeste 10–15 årene.
I tillegg kunne de flerårige budsjettfremskrivningene i statsbudsjettene gjøres så fullstendige som mulig, gjøres «forventningsrette», for å bruke Finansdepartementets ord.
Det kunne da blitt en klarere sammenheng mellom statsbudsjettene og perspektivanalysene enn i dag.
Norge er også et av få land i Europa som ikke har flerårige rullerende statsbudsjett.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 29.10.24.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
