Koronakrisens økonomiske sjokk gjør at riktig faseforståelse nå er avgjørende

For å unngå en vanskelig håndterbar økonomisk krise bør politiske tiltak respektere faseskillene mellom stabilisering, normalisering og stimulering, skriver Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 3. april 2020

Nå er det få ting som er sikre.

Den usikkerheten som nå råder om hva de økonomiske konsekvensene av en avstengt økonomi kan komme til å bli, kan bare karakteriseres som radikal. Ulikt andre økonomiske kriser som vi har erfaring med, har vi nå å gjøre med et radikalt tilbudssjokk på grunn av viktige tiltak som helt eller delvis stenger den økonomiske aktiviteten. Dermed blir en stor del av det økonomiske inntektskretsløpet forstoppet, og hjulene går ikke lenger rundt i mange bransjer.

Det andre som er sikkert, er at den någjeldende økonomiske stengningen vil komme til å vare en stund og først kan løses opp igjen gradvis, og kun i den grad vi kan registrere tydelige og konsistente bevis på at antall nye smittetilfeller og dødsfall går ned.

Det tredje vi kan være temmelig sikre på, er at det er lys i den andre enden av tunnelen. Vi kommer helt sikkert gjennom denne krisen også. Vi vet bare ikke til hvilken pris. Når vi vender tilbake til det mer normale, er det derfor helt avgjørende at vi ikke i mellomtiden har ødelagt forutsetningene for den nye veksten og den fremtidige omstillingen som gir oss løfter om en bedre morgendag.

Derfor hviler det nå et stort ansvar på regjeringen og Stortinget og på hele det politiske miljøet. I utgangspunktet har vi de beste forutsetninger for å lykkes. Det aller viktigste i så måte er ikke oljeformuen, men vårt velfungerende og tillitsbyggende samfunnssystem, med et sterkt liberalt demokrati, en profesjonell og pålitelig statsforvaltning og en inkluderende og dynamisk markedsøkonomi. Det setter oss i stand til å samles om ansvarlige kompromisser, til å lære av felles erfaringer og til å korrigere kursen underveis, når det trengs.

I denne spesielle situasjonen er det en stor fordel, hvis regjeringen og Stortinget kan utvikle en konsensus basert på en god felles forståelse av de ulike fasene vi står overfor. Kort fortalt betyr det at de politiske tiltakene bør respektere faseskillene mellom stabilisering, normalisering og stimulering.

Jobb #1 er stabilisering. Så lenge vi befinner oss i en nedlåsingsfase bør alt konsentreres om å fryse ned økonomien og hindre at den smelter. Det vil si at alle bedrifter, virksomheter og ansatte gis størst mulig sjanse for å overleve likviditetsmessig. Her har regjeringen allerede gjort mye riktig og vært rask med å fremme mange midlertidige støttetiltak, samt inntatt en skrittvis strategi som gir rom for kontinuerlige forbedringer i god dialog med partene i arbeidslivet og allmennheten. Slik det ligger an nå, er den største faren at svært kriseutsatte og sårbare gründere og oppstartsselskaper, selvstendige næringsdrivende og små tjenesteytende bedrifter med lave faste kostnader ikke blir ivaretatt godt nok.

Hvis det ikke settes inn tilstrekkelig med likviditetssikrende tiltak som inkluderer alle, kan det bli svært kostbart i neste omgang. Og vi trenger jo ingen finanskrise på toppen av dette. I denne fasen blir det feil å snakke høyt om levedyktige kontra ikke-levedyktige bedrifter, og om seriøse kontra useriøse virksomheter. Hva som er levedyktig og ikke må vente til de neste fasene, og seriøsitetsspørsmålet løses best gjennom måten tiltakene utformes på i detalj.

Jobb #2 er normalisering. Vi må samtidig planlegge for en skrittvis vei tilbake til mer normale forhold. Oppmyking av restriksjoner på våre aktiviteter og vår mobilitet må fases inn på en måte som er forenlig med faglig baserte helseråd. Her er det å håpe at det dedikerte samfunnsøkonomiske rådet, som er under etablering, kommer raskt i gang med sitt arbeid. Det store spørsmålet er naturligvis når normaliseringen kan begynne. Hvis dette av helsepreventive grunner trekker for langt ut i tid, vil både de økonomiske kostnadene for samfunnet og andre helserelaterte kostnader kunne bli svært vanskelige å håndtere.

Jobb #3 er en kombinasjon av stimulering og omstilling. Innledningen av denne fasen forutsetter at man er kommet godt i gang med normaliseringen. Først når ledige ressurser uten politiske hindringer kan settes inn i produktivt arbeid, kan vi på nytt begynne å ta frem lærdommene fra Keynes’ stimulansepolitikk og Schumpeters kreative ødeleggelse, med et berettiget håp om gode resultater. Dessuten er det først i denne fasen at det gir noen reell mening å iverksette nye strukturelle grep, uansett om de handler om det grønne skiftet eller grunnleggende endringer i kommuneøkonomien.

Riktig faseinndeling av politikken er også avgjørende av flere grunner: Den radikale usikkerheten som omgir denne krisen gjør skrittvis læring og korrigering underveis til en avgjørende suksessfaktor. Det lykkes vi best med når også de skrittvise tiltakene følger en prinsipiell og systematisk avgrenset tankegang.

Men det som veier aller tyngst i forhold til politikkens fremgangsmåte, er det potensielle omfanget av og dybden i den økonomiske krisen vi står overfor. OECDs første indikasjon på dybden i fallet, målt i samlet økonomisk aktivitet, antyder rundt 20 prosent for Norge. I Danmark har en økonom nettopp beregnet at et middelscenario, hvor det antas at nedlåsingen av dansk økonomi vil vare i seks måneder, innebærer et fall i BNP på rundt 7 prosent i 2020.

I Norge må vi tilbake til 1931 for å finne en nedgang i økonomisk aktivitet på nivå med det vi risikerer å oppleve i 2020. I 1931 sank beregnet BNP i Norge med 9,2 prosent. Til forskjell fra 1930-årene er det imidlertid gode grunner til å tro at oppturen, når vi er kommet til den andre siden av tunnelen, vil bli raskere denne gangen. Men det forutsetter at vi ikke innretter oss slik at vi får en finanskrise på toppen, og gjentar 30-tallets store ulykke: tiltagende økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme.

Innlegget var publisert i Minerva 2. april 2020.