Den nye depresjonen
Veien ut av de finansielle problemene vil være en kombinasjon av tiltak som sikrer vekst og sysselsetting (noe som styrker inntektssiden til periferilandenes statsbudsjetter) og tiltak som kan stabilisere bankvesenet og markedet for medlemslandenes statsgjeld. Så langt har den politiske ledelsen i eurosonen vist seg lite i stand til å takle de pågående problemene, skriver Marius Gustavson hos E24.no.
Publisert: 4. juni 2012
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Eurosonen i dyp krise, økonomisk stagnasjon i Storbritannia og USA med den tregeste gjeninnhentingen av økonomien siden 1930-tallet – og en utydelig vei videre.
Hvis vi med depresjon mener en situasjon der samlet verdiskaping (BNP) ligger under førkrisenivå over lengre tid, er det flere land som i dag befinner seg i en slik tilstand. Blant disse er Storbritannia og flere av landene i eurosonen. USA har hodet så vidt over vann, men økonomien preges fortsatt av svak vekst og høy ledighet.
Den primære årsaken til de depresjonslignende tilstandene er gjeldsproblemene i privat sektor. Disse er et resultat av ubalanser som bygget seg opp i forkant av krisen, deriblant kraftig kredittvekst, økende gjeldsgrad (målt som andel av disponibel inntekt eller samlet verdiskaping), ikke-bærekraftig vekst i formuespriser og store underskudd på handelsbalansen (som tilsier at et land finansierer deler av forbruk og investeringer med lån fra utlandet).
Da boblen brast, ble husholdninger og bedrifter sittende igjen med historisk høy gjeld og svekket formue. De må derfor redusere gjeldsnivået, noe som fører til kronisk svak etterspørsel i økonomien. (I Hellas gjorde ubalansene seg hovedsakelig gjeldende i offentlig sektor.)
Den sekundære årsaken er feilslått finanspolitikk. Det har de siste årene rådet stor forvirring rundt grunnleggende makroøkonomiske spørsmål knyttet til offentlig gjeld og budsjettunderskudd.
Under normale tilstander vil økt statlig gjeldsopptak og betydelige budsjettunderskudd ha en tendens til å fortrenge private investeringer, fordi statens låneopptak presser rentene opp i obligasjonsmarkedet. Under krisen har vi imidlertid sett de «lange» rentene falle gradvis nedover. Unntaket er periferilandene i eurosonen.
Realrenten ved utstedelse av statsgjeld er negativ i USA, Storbritannia og Tyskland. I de to førstnevnte landene indikerer dette at privat sektor samlet sett har sluttet å etterspørre lånemidler, fordi bedrifter og husholdninger betaler ned gjeld raskere enn de tar opp ny gjeld. Det er også et resultat av at privat sparing finner veien inn i finansielle objekter utenfor kriserammet privat sektor. For Tyskland sin del kan de lave lånekostnadene forklares med pengestrømmer fra periferien av eurosonen, som preges av krise i både offentlig og privat sektor.
I USA har finanspolitiske feider paralysert det politiske systemet. Republikanere hevder det er akutt budsjettkrise, mens demokrater ser lite behov for budsjettreformer. Til tross for de politiske konfliktene, har betydelige budsjettunderskudd blitt opprettholdt. Faren er at feidene vil føre til en akutt innstramming. Kongressleder John Boehner har gitt tegn til ny kamp om det føderale gjeldstaket neste år.
I Storbritannia har den liberal-konservative koalisjonsregjeringen gjort sparepolitikk til et uttrykt mål, og redusert budsjettunderskuddene langt raskere enn i USA. Samtidig ligger BNP rundt 4 prosent under førkrisenivå og økonomien er inne i den lengste depresjonen på over 100 år.
Tyskland har unngått gjeldsproblemene fordi landet i liten grad deltok i kredittboblen. En privat gjeldskrise i første halvdel av 2000-tallet gjorde at husholdninger og bedrifter valgte å redusere gjeldsnivået framfor å ta opp ny gjeld. Og store overskudd på handelsbalansen, gjorde at landet eksporterte kapital til periferien i eurosonen.
Tyskland bidro med dette til ubalansene som oppsto mellom medlemslandene i eurosonen, spesielt mellom kjernen og periferien. Tyske myndigheter er ikke villig til å ta sin del av ansvaret og mener periferien må bære byrden av rebalanseringen ved å redusere sitt pris- og lønnsnivå og stramme inn i statens pengebruk. Problemet er at en slik politikk forverrer den realøkonomiske krisen i periferien, noe som også vil gå utover tysk eksport.
Uten egen sentralbank, er det usikkerhet knyttet til statsgjelden i periferilandene. Og uten egen valuta, må justeringen av økonomien skje internt, dvs. gjennom fall i priser og lønninger med tilhørende fall i produksjon og sysselsetting.
Veien ut av de realøkonomiske problemene vil på kort sikt være å stimulere etterspørselen på eurosonenivå, siden periferilandene ikke lenger kan bruke sitt eget statsbudsjett til dette formålet. Samtidig må priser og lønninger stige i Tyskland for å reversere ubalansene innad i eurosonen.
Veien ut av de finansielle problemene vil være en kombinasjon av tiltak som sikrer vekst og sysselsetting (noe som styrker inntektssiden til periferilandenes statsbudsjetter) og tiltak som kan stabilisere bankvesenet og markedet for medlemslandenes statsgjeld. Så langt har den politiske ledelsen i eurosonen vist seg lite i stand til å takle de pågående problemene.
Innlegget er publisert hos E24 2.6.12.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
