En gresk tragedie
Med en gjeldskrise som synes bunnløs og et politisk kaos uten ende, er det vanskelig å vite hvordan Hellas skal komme seg ut av hengemyra. Men det er også viktig å forstå hvordan landet havnet der, skriver rådgiver i Civita, Ove Vanebo.
Publisert: 27. mai 2012
Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita
Med en gjeldskrise som synes bunnløs og et politisk kaos uten ende, er det vanskelig å vite hvordan Hellas skal komme seg ut av hengemyra. Men det er også viktig å forstå hvordan landet havnet der.
I et notat med tittelen «Den late greker» går tankesmien Manifest Analyse inn på det de mener er myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas, og hevder at den ikke skyldes for lav pensjonsalder, for lite arbeidsinnsats eller for høye offentlige utgifter. Problemene skyldes heller rike grekere som lurer seg unna skatt, høye militærutgifter og et eurosamarbeid uten mulighet for devaluering av valutaen som ødelegger økonomien.
Det er helt riktig at greske arbeidere jobber mye hvis man ser isolert på antall timer. Grekere opplever også høyt arbeidspress på jobben. Problemet er imidlertid at grekerne i større grad enn mange andre land er sysselsatt i yrker som er arbeidsintensive men lavproduktive. OECDs arbeidsstatistikkansvarlig, Pascal Marianna, er inne på denne problemstillingen. Dette gjelder for eksempel landbrukssektoren og butikkansatte. 12 prosent av grekerne er tilknyttet jordbruk, fiske eller skogbruk, mens snittet i Europa er på 3 prosent.
Selv om Hellas har hatt en relativt sterk produksjonsvekst de siste årene, ligger landet fremdeles langt etter andre stater i eurosonen. Nye tall viser at grekerne genererer verdiskapning tilsvarende 33,6 dollar per time nedlagt i arbeid, mens skaper verdier tilsvarende 75,3 dollar i timen. Tyskland ligger på 53,6 dollar, og gjennomsnittet for euro-området er 49,7 dollar. Asimina Michailidou ved Senter for Europastudier mener dessuten at gresk næringsliv har hatt for kortsiktige perspektiver: «Altfor mange bedrifter har blitt skapt for å leve av offentlig sektor»
Det hjelper også lite om greske arbeidere i snitt jobber mye, så lenge det er mange som står utenfor arbeidslivet. I 2009 var det kun 61 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder i arbeid, og de siste tallene fra OECD viser en arbeidsdeltakelse på kun 53,8 prosent – den laveste andelen i EU.
Tre greske økonomer viser i en rapport hvordan den greske krisen har bygget seg opp over mange år. Statsgjelden var på 26 prosent i 1980; 20 år senere var den vokst til 101,5 prosent. Man kan også forstå enkelte økonomers skepsis overfor å trekke Hellas med i samarbeidet: I perioden 1990-1999 var det statlige underskuddet på i gjennomsnitt 8,4 prosent årlig. Samtidig ble de offentlige budsjettene gradvis vridd i retning av mer forbruk og mindre investering.
Manifest har rett i at de offentlige sosiale utgiftene på 22,3 prosent av BNP ikke er oppsiktsvekkende høyt sammenlignet med andre eurosoneland. Likevel må man se på sammensetningen av utgiftene. I Hellas er store deler av utgiftene og politiske løfter knyttet til alderspensjoner. Mens gjennomsnittet i OECD var på 6 prosent til dette i 2007, brukte greske myndigheter nesten 10 prosent.
De greske ytelsene har også vært langt mer sjenerøse enn i andre land. Mens grekerne har fått 96 prosent av gjennomsnittsinntekten før pensjonsalder («average life-time earnings»), er snittet i OECD på cirka 60 prosent. Det er for øvrig store forskjeller i utbetalingene mellom yrkesgrupper, der spesielt offentlig ansatte tilgodeses, mens bønder får langt under det de tjente som yrkesaktive.
I tillegg har man utpekt 637 yrker som kvalifiserer for førtidspensjonering, som frisører, bilvaskere og radioteknikere. Beregninger utført på vegne av Europakommisjonen viser en enorm vekst i utgifter frem mot 2060. OECD har treffende omtalt det greske pensjonssystemet som en finanspolitisk tidsinnstilt bombe.
En stor akademisk studie over pensjonssystemene i Europa viser at det ikke bare er ytelsene alene som er utfordringen. Grekerne har problemer med en ineffektiv offentlig sektor med svak kompetanse. Pensjonsinnskudd er i mange tilfeller ikke skjedd etter loven, og pengene har vært plassert i ordninger som gir dårlig avkastning.
Tall fra OECD viser at de offentlige sosiale utgiftene har vokst betydelig de siste 30 år. I 1980 brukte greske myndigheter kun 10,2 prosent av BNP på sosiale utgifter; i 2007 var dette steget til 21,3 prosent. Til sammenligning har Tyskland i den samme perioden sett en vekst fra 22,1 prosent til 25,2 prosent i samme periode.
Manifest påpeker at «Hellas har […] ikke mange offentlig ansatt, i 2008 bare 8% av arbeidsstyrken». Men dette tallet er misvisende. Prosentandelen er hentet fra OECDs oversikt over «general government», men dette er ikke de eneste offentlig ansatte. OECD har også en oversikt der offentlige bedrifte («public corporations»), er med. Her har Hellas den høyeste andelen av arbeidsstyrken i hele EU-området, med solide 12,8 prosent.
Offentlig sektor har lenge vært preget av veldig mange spesielle særordninger. Bl.a. har ansatte hatt 14 månedslønner i året. Enkelte yrkesgrupper har fått bonus for å komme tidsnok på jobb eller dersom man kan bruke en datamaskin. Innenfor kollektivtransporten har togførere fått bonus dersom de vasker hendene.
BBC påpekte tidligere i år at den greske offentlige sektoren sysselsetter kanskje så mye som en fjerdedel av arbeidsstyrken, men ingen har de eksakte tallene. Selv om mange titusener har mistet jobben, er det knapt skjedd i statlige etater. Tidsskriftet The Economist viste i januar at av de 470 000 som har mistet jobben siden 2008, var ingen i offentlig sektor rammet. I forbindelse med EUs redningspakker har Hellas gått med på å si opp 15 000 offentlig ansatte, men dette er bare 2 prosent av offentlig ansatte.
Kuttene som er oppgitt av synes også å være Manifest overdrevet. For eksempel skriver tenketanken at «[o]ffentlige sykehus og helsesentre har fått kuttet budsjettene med 40 prosent». Kilden er en tekst i Le Monde Diplomatique av Noëlle Burgi, som heller ikke oppgir hvor tallene stammer fra. I andre artikler om emnet, hvor likelydende påstander fremmes, ser det ut til at 40 prosentkuttet er fra en artikkel i The Lancet om perioden 2007-2009, som igjen viser til et fjernsynsintervju. Det er for øvrig noe uklart hvilken periode artikkelforfatterne sikter til.
Dette kuttet reflekteres ikke i mer offisielle tall fra internasjonale kilder. Verdensbankens oversikt viser at det er skjedd reduksjoner i helseseutgifter fra toppåret 2008 til 2010, fra 3078 dollar per capita i 2008 til 2729 dollar. Dette tilsvarer et kutt på bare litt over 11 prosent. OECDs materiale som viser størrelsen på greske helseutgifter i 2007 og 2009 indikerer at det knapt er noen bevegelse i disse. The New York Times snakker om en 13 prosents reduksjon i løpet av to år, noe som samsvarer ganske godt med Verdensbankens tall.
Påstandene om de store kuttene fikk også generalsekretæren i det greske ministeriet for helse og sosial solidaritet til å rykke ut i The Lancet. Han viser til at uttalelsen om kutt på 40 prosent de siste to årene rett og slett ikke stemmer.
Isolert sett er det ikke offentlige ytelser og tjenester i seg selv som knekker økonomien. Det er det manglende samsvaret mellom det offentliges utgifter og inntekter. Gapet mellom hva grekere skylder i skatt og hva de faktisk betaler inn, utgjør omtrent en tredjedel av de totale skatteinntektene. Samtidig skjer mye av forretningsdriften i en skyggeøkonomi, unntatt offentlig kontroll. Beregninger viser at uformelle delen kan utgjøre mer enn ¼ av BNP.
Hellas mangler et effektivt skattesystem. Skattedomstolene som skal avgjøre tvister bruker ofte 7-10 år på å fullføre en sak. 300 000 saker står i kø. Samtidig er systemet kostbart. Hellas bruker fire ganger så mye som USA på skatteinnkrevingen. Noen foretrekker å slippe unna prosessene i det offentlige apparatene, og betaler heller en fakelaki, en liten pengesum for å bestikke tjenestemenn.
Og nettopp korrupsjon er med på å ødelegge institusjoner som må være tilstede i et velfungerende samfunn. En fersk rapport fra Transparency International mener dette bunner ut i en mer grunnleggende krise:
«[…] corruption in Greece originates mainly from a crisis of values, which has imbued both the Greek mentality and the key institutions of the country. The long‐standing acceptance of corruption and fatalism about the chances of preventing or resisting it, drives petty wrongdoing and perpetuates the bottlenecks in institutions that stall reform.»
98 prosent av grekerne mener korrupsjon utgjør et omfattende problem i landet. Transparencys rangering av ulike lands korrupsjonsnivå plasserer Hellas i en gruppe av svært problematiske land. På en skala fra 1 til 10, der 10 er best, scorer grekerne kun 3,5 poeng. Dvs. at landet ligger omtrent på linje med Kina hva korrupsjon angår.
Veien ut av krisen er sammensatt og krever mer strukturelle grep enn bare å kutte eller plusse på offentlige midler. Manifest hevder at innstramningene «har hatt en ødeleggende effekt på den greske økonomien, gjennom fallende økonomisk aktivitet og dermed enda lavere skatteinntekter».
Det er riktig at sparetiltak vil forverre den realøkonomiske krisen i Hellas. Det man prøver seg på nå er en intern justering – intern devaluering. Det skaper en kraftig og langvarig depresjon kombinert med et sammenbrudd i det politiske systemet. Men heller ikke større innsprøytninger av penger vil nødvendigvis hjelpe. Portugals finansminister har uttalt at de keynesianskinspirerte stimuleringstiltakene har virket mot sin hensikt og gjort forholdene i hans eget land verre.
Landet befinner seg i en umulig situasjon med kun dårlige valgalternativer. Kutt i offentlige utgifter bidrar til å redusere samlet etterspørsel og forsterker dermed depresjonen. Men offentlig sektor kan ikke lenger leve over evne, så sparetiltak er uunngåelige. En vei ut av problemene kan være å forlate euroen, for dermed å la landets valuta falle i verdi. Det vil stimulere eksporten, dempe importen og hjelpe landet å rejustere økonomien. På kort sikt vil imidlertid dette utløse en enda mer omfattende krise.
Innlegget er publisert hos Minerva 27.5.12.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
