Folkeopplysning fra innsiden av den norske modellen

Boken Nasjonaløkonomi – en guide til økonomisk politikk av Stein Reegård formidler på en komprimert, enkel og oversiktlig måte viktige sammenhenger i norsk økonomi.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 24. april 2019

For den som er over middels interessert i hvordan institusjoner og spilleregler påvirker økonomiens funksjonsdyktighet og sosiale konsekvenser, er det lett å bli litt ekstra nysgjerrig når LOs tidligere sjeføkonom, Stein Reegård, har skrevet bok.

Verken bokens tittel eller innhold tilsier at den var å finne under mange juletrær denne julen, selv om den hadde fortjent det. Boken Nasjonaløkonomi – en guide til økonomisk politikk formidler på en komprimert, enkel og oversiktlig måte viktige sammenhenger i norsk økonomi.

Mange vil kanskje huske Stein Reegårds kommentar- og debattartikler i pressen gjennom mange år. Disse artiklene var ofte utstyrt med en ganske sterk brodd mot det han kritiserte, signert LOs sjeføkonom. Jeg har på langt nær lest alle Reegårds avisartikler, men mange nok til å danne meg et bilde av en gjennomgående kvalitet, helt uavhengig om jeg var enig eller uenig med forfatteren: Innleggene var tilstrekkelig saklige og faglig funderte til at artiklene kunne leses med interesse – og ikke bare som et partsinnlegg fra en av landets mektigste interesseorganisasjoner. Disse egenskapene kommer enda bedre til sin rett i Reegårds bok.

Det som etter min mening gjør Reegårds bok ekstra interessant, er at den er skrevet fra en som har tilbragt et helt yrkesliv på innsiden av den norske modellen – nærmere bestemt fra den store kompromissmaskinen som kalles trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Kombinasjonen Finansdepartementet, Stortinget, regjering og LO danner jo unektelig en god plattform for å formidle et utsyn over noen sentrale sammenhenger i norsk økonomi og politikk.

Ikke overraskende er det arbeid og yrkesdeltagelse, samt de store kompromissene om lønnsdannelse (partssamarbeid og frontfagsmodellen), oljeøkonomi (handlingsregelen) og utenriksøkonomi (EØS) som står i sentrum for Reegårds fortelling om den norske modellens evne til å skape vekst og full sysselsetting, trygge velferd og fordele goder og byrder på en akseptabel måte.

Første del av boken, hvor de overordnede økonomiske sammenhengene forklares, står seg på å gi en enkel og godt balansert vurdering av flere vanskelige problemstillinger: hvorfor det er viktig at noen jobber blir borte, samtidig som nye jobber kommer til. Eller hvordan solide statsfinanser, skattenivå, næringsfornyelse, balansen mellom konkurranseutsetting og offentlig tjenesteproduksjon, globalisering, migrasjon og integrasjon påvirker produktivitet, lønnsdannelse og mulighetene for en rimelig inntekts- og velferdsfordeling.

Bruken av internasjonalt sammenlignende statistikk gir også leseren gode knagger til å danne seg sitt eget bilde av hvordan Norge gjør det i forhold til andre land.

Reegård berører også de mer stridige politikkområdene, som offentlig pengebruk, regulering av finanssektoren, organisering i arbeidslivet, velferdens organisering og EØS. Men de stridighetene som nevnes er til gjengjeld uvanlig små i Norge, også etter Reegårds mening.

Stridighetene får derfor ikke stor plass i boken, men det gjør derimot de nevnte store, konfliktreduserende kompromissene, som også har lagt grunnlaget for de mest særpregete sidene ved den nordiske modellen: «arbeidsmarkedets organisering, velferdens organisering og velferdens finansiering», slik Reegård oppsummerer dem.

I andre del av boken gir Reegård en oversikt over de viktigste prosessene som bestemmer hovedlinjene i den økonomiske politikken, i form av en årlig økonomisk-politisk kalender. Dette er folkeopplysning på sitt beste. Del tre følger opp i samme ånd: Her forklares nasjonalregnskapets viktigste tall og sammenhenger, og helt til slutt blir en rekke ord og forkortelser forklart. Innholdet i disse delene av boken egner seg ypperlig som grunnlag for allmenndannende politisk skolering.

Reegård kunne med fordel lagt noe større vekt på institusjonell kvalitet og kilder til sosial tillit, ut over det som handler om trepartssamarbeidet. Det ser ut til at Reegård tolker institusjoner i snevreste laget, som ensbetydende med myndighetsorganer eller samfunnsaktører. Dermed forsvinner kjernen i institusjonsforståelsen, som handler mer om spilleregler, rammebetingelser og insentiver.

Siden Reegårds bok også kan tolkes som en hyldest til den norske modellen, er det en mangel at han ikke sier noe om de ganske omfattende liberale reformene siden 1980-tallet som har beveget den norske modellen fra stagnasjon og forfall til revitalisering og berømmelse – med klare paralleller til tilsvarende reformprosesser i Sverige og Danmark.

Det kan også stilles spørsmål om hvorfor ikke Reegård tydeligere tematiserer økonomiens vekstmotor #1, som også er hovedkilden til produktivitetsvekst og skaping av nye jobber i næringslivet: entreprenørskap, innovasjon og konkurranse. Til Reegårds forsvar kan det sies at han på dette punktet ikke er alene.

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 2-2019.