Den norske modellen skaper også ulikhet
Ofte hevdes det at velferdsordningene og likheten er en forutsetning for at folk skal godta de raske omstillingene i markedsøkonomien. Disse påstandene er det åpenbart noe i, men vel så viktig er det at folk godtar markedskonkurransen hvis vi på sikt skal beholde arbeid, velferd og likhet, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Bergens Tidende.
Publisert: 13. januar 2015
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita
I forbindelse med Pikettys besøk i Norge og debatten om ulikhet er det mange som nevner den norske trepartsmodellen, og dens betydning for lønnsdannelsen, som sentral for å hindre ulikhet. Det er både riktig og galt.
Det er riktig, fordi modellen holder lønnsforskjellene og ulikheten mellom dem som er innenfor arbeidslivet nede. Men det er galt, fordi modellen også kan støte mennesker ut av arbeidsmarkedet og dermed bidra til større ulikhet. I tillegg underkommuniseres det hvor markedsvennlig trepartssamarbeidet er. Både LO, ved for eksempel sjeføkonom Stein Reegård i Dagbladet 12. desember 2014, og Arbeiderpartiet mer generelt, underkommuniserer hvor viktig en moderat og markedsvennlig fagbevegelse har vært, og er, for Norge.
Trepartsmodellen, som innebærer at arbeidstakere, arbeidsgivere og staten samarbeider på ulike måter, er utvilsomt et viktig kjennetegn ved den norske modellen. Derfor er det interessant å se nærmere på et av de mest sentrale kjennetegnene, nemlig systemet for lønnsdannelsen og hvilken rolle velferdsordningene spiller her.
Hvordan modellene for lønnsdannelse er utformet, er viktig. Det er de modellene som spiller på lag med markedsøkonomien, som lykkes best. I en frimarkedsmodell, med høy grad av individuell lønnsfastsettelse, vil nedgangskonjunkturer og økende ledighet føre til at lønningene relativt raskt tilpasser seg, slik at prisen på arbeidskraft går ned og ledigheten synker igjen.
I Norge gjøres dette kollektivt gjennom frontfagsmodellen. Det er konkurranseutsatt sektor som skal sette rammen for lønnsdannelsen. Hensynet til samlet sysselsetting veier tungt. Men ledetråden er den samme som i frimarkedsøkonomien: Man må spille på lag med markedet. Hvis for eksempel etterspørselen etter norske varer avtar på verdensmarkedet, må man være mer forsiktig med høye lønnskrav.
Men høy sysselsetting kan bli vanskeligere når de laveste lønningene er relativt høye. Når lønningene for de med lav formell kompetanse er høye, stilles det samtidig sterke krav til at arbeidskraften skal være produktiv. Det kan støte de minst produktive ut av arbeidsmarkedet og fremme ulikhet. Samtidig fungerer det faktum at de som tjener minst, egentlig har relativt god lønn, som et insentiv til produktivitetsfremmende tiltak: Det er for dyrt å ha kontoransatte i banken, derfor utvikles nettbank. Men nettbanken må også driftes av arbeidskraft som har høyere kompetanse. Utdanning og kompetanse er derfor et viktig middel mot ulikhet.
I denne sammenhengen er innvandring en utfordring. Innvandring kan presse lønninger nedover og dermed hemme produktiviteten og øke ulikheten nasjonalt (samtidig som den øker likheten globalt). Skal innvandring lykkes på sikt og ikke bidra til for stor ulikhet nasjonalt, er integrering i arbeidsmarkedet viktig. Velferdsordninger som ikke gir gode insentiver til arbeid, som er for rause eller virker passiviserende kan ikke kombineres med en liberal innvandringspolitikk. I tillegg har det betydning hvilke typer innvandring vi er mest liberale med.
På 1970-tallet, da venstresiden sto sterkt i Norge, var det vanskelig å få til koordinerte lønnsoppgjør. I enkelte bransjer ble lønnsveksten skyhøy, og i tillegg sank produktiviteten i industrien. Arbeiderpartiet og den moderate delen av fagbevegelsen så utover på 1970-tallet at det ikke gikk an å styre mot markedet, hvilket var starten på en ny vandring til høyre i Arbeiderpartiet – en høyredreining som fortsatte helt frem til 2005. SVs syn på arbeidsmarkedspolitikken, derimot, brøt med sentrale innsikter fra markeds- økonomisk teori, og kan sammenlignes med tendenser vi har sett i Sør-Europa.
I søreuropeiske land har man ikke lyktes like godt med en kollektiv arbeidsmarkedsorganisering, der markedet fungerer som ledetråd. Sentrale fagforeninger står svakt, og en har en mer fiendtlig innstilling til arbeidsgiversiden. Lokale fagforeninger har ikke sterke insentiver til å ta hensyn til konkurranseevnen, hvis man vet at velferdsordninger fanger en opp når bedriften går konkurs på grunn av for høy lønnsvekst og motstand mot omstillinger. Slike strukturer må endres, hvis ledigheten blant unge skal gå ned i Sør-Europa. Finanskrisen bidro til økt ledighet i mange land i Sør-Europa, men ledigheten har vært høy i flere tiår. Uheldige strukturer på arbeidsmarkedet har mye av skylden.
I de nordiske landene har vi i stor grad unngått slike uheldige strukturer. Dette skyldes at fagbevegelsen har opptrådt moderat og spilt på lag med markedsøkonomien. Ikke alle land har en Yngve Hågensen som tordner moderasjon fra talerstolen når arbeidsledigheten stiger. Arbeiderpartiet og LOs anerkjennelse av markedsøkonomiens betydning har vært avgjørende for den norske modellens suksess og bidratt til at vi har relativt få arbeidskonflikter. Likevel er det tegn som tyder på at Arbeiderpartiet har lagt seg på en mindre markedsvennlig linje etter 2005. Arbeidslinjen forsvares ikke like sterkt lenger. Det er ingen reell vilje til å bedre velferdsordningenes insentiver til å arbeide.
I den rødgrønne regjeringen ga Arbeiderpartiet opp å redusere barnetillegget i uføretrygden. SV fikk bestemme. Når dagens regjering ville ta opp saken igjen, var det ingen støtte å hente hos Ap. Ironien er at en svekket arbeidslinje kombinert med en relativt raus innvandringspolitikk kan bidra til økt ulikhet, og at skillene mellom dem som er utenfor og dem som er innenfor arbeidsmarkedet, sementeres.
Velferdsordninger skal gi folk trygghet, men samtidig gi insentiver til å stå i arbeid. Velferdsordninger som ikke harmonerer med disse prinsippene, undergraver den norske modellen og bidrar på sikt til økt ulikhet. Arbeidsledige eller mennesker med liten erfaring på arbeidsmarkedet forblir lettere utenfor, hvis insentivene til å jobbe ikke er sterkt nok til stede. Arbeidsmiljølovens regler, om for eksempel arbeidstid eller midlertidig ansettelser, skal beskytte arbeidstakere, men må ikke få fungere som et hinder for dem som ikke er i jobb, eller som ønsker å jobbe mer.
Sykelønnen bør også reduseres noe – gjerne mot lavere skatt på arbeid. Innvandrere som kommer hit og begynner å jobbe, må ikke for lett kunne gå over på velferdsordninger eller eksport av trygdeytelser.
Ofte hevdes det at velferdsordningene og likheten er en forutsetning for at folk skal godta de raske omstillingene i markedsøkonomien. Disse påstandene er det åpenbart noe i, men vel så viktig er det at folk godtar markedskonkurransen hvis vi på sikt skal beholde arbeid, velferd og likhet.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 13.1.15.
Relatert
En brunost til besvær
Moene og Smith
Marked og valgfrihet fremmer tillit
Det er ikke høyresiden som reduserer LOs makt
Peggy Hessen Følsvik risikerer å ødelegge trepartssamarbeidet
