Skape for å dele
Alle vellykkede land har en sterk, (relativt sett) effektiv og ukorrupt offentlig sektor. Men alle vellykkede land har også en livskraftig privat sektor, og hva er poenget med den?
Publisert: 16. april 2023
I et innlegg i Klassekampen 13. april, under overskriften «Skade for å dele», irriterer professor Bent Sofus Tranøy seg over Arbeiderpartiets slagord «skape for å dele».
Han mener at «den underliggende ideen er at før vi kan dele noe som helst, må vi tjene penger på noe annet. Med på lasset følger en forestilling om at enkelte økonomiske aktiviteter skaper verdier, mens andre bruker dem».
Eller sagt på en annen måte: Det kan virke som at noen, også politikere, tror at de økonomiske verdiene skapes i næringslivet, mens offentlig sektor bare bruker dem. Og slik er det naturligvis ikke.
Tranøy illustrerer det hele ved å peke på at produksjon av Bamsemums regnes som verdiskaping, fordi det skjer i et marked, mens produksjon av helsetjenester ikke er verdiskaping, fordi det (stort sett) skjer i offentlig sektor. Men det ville jo ikke bli omvendt, dersom Bamsemums plutselig ble produsert av et offentlig monopol, mens alle helsetjenester ble private.
Denne typen feilslutninger har også Olav Slettebø skrevet om i Morgenbladet.
Jeg er enig med Tranøy. Man kan av og til få inntrykk av at noen tror at verdier bare skapes i privat sektor.
Det er kanskje forståelig at folk som ikke er økonomer, kan tro at det er slik. Men politikere bør forstå det, og det tror jeg at Arbeiderpartiet gjør. Ordbruken er presis når temaet løftes frem på partiets hjemmeside. Der står det at «et vekstkraftig privat næringsliv som går med overskudd, bidrar til å finansiere verdens beste velferdsstat» (min uthevning). Og det er jo riktig, i hvert fall hvis man mener at vår velferdsstat er verdens beste.
Når Tranøy tar opp dette, er det nok for å sette søkelyset på alt det viktige som offentlig sektor gjør og få frem at det ikke bare dreier seg om å bruke eller sløse med ressurser. Det er et viktig perspektiv.
Men man kan også snu på det og løfte frem et annet perspektiv.
Jeg tror nemlig at de aller fleste mennesker, og absolutt alle politikere, vil være i stand til å forklare oss hvorfor det er viktig å ha en sterk offentlig sektor.
Men ville alle greie å forklare hvorfor vi trenger en sterk privat sektor?
Alle vellykkede land har en sterk, (relativt sett) effektiv og ukorrupt offentlig sektor. Men alle vellykkede land har også en livskraftig privat sektor, og hva er poenget med den?
«Hvor vi produserer hva, er i stor grad et spørsmål avgjort av politiske beslutninger», skriver Tranøy.
Men hvis offentlig sektor i prinsippet kan gjøre alt, slik Tranøy argumenterer for, hva skal vi da med privat sektor?
Jeg tror mange kunne ha nytte av å tenke nærmere over det. Det finnes jo tross alt dem, også i den norske partifloraen, som mener at vi ikke trenger en privat sektor av betydning.
Min eks-kollega Gard Løken Frøvoll har skrevet et eget Civitanotat om det, og her er noen av de grunnene han peker på.
- Konkurranse, innad i privat sektor og mellom privat og offentlig sektor, fremmer innovasjon og produktivitetsvekst. Selvsagt skjer det innovasjoner også i offentlig sektor, men monopoler og nesten-monopoler er ikke like sterke drivere for innovasjon som en sunn konkurranse er. Virksomheter som risikerer å gå dukken, hvis de ikke kontinuerlig forbedrer seg, vil hele tiden forsøke å jobbe smartere og få mer igjen for pengene. Virksomheter som ikke risikerer noe eller risikerer veldig lite, vil ikke føle seg like presset til forbedring.
- En sterk privat sektor, ved siden av en sterk offentlig sektor, bidrar til risikospredning og mindre sløsing. Man sprer risiko når det er flere som fatter beslutninger, fordi en gal beslutning ikke får like store konsekvenser som den vil få i et monopol. Og det blir mindre sløsing når flere bruker sine egne penger og ikke andres penger eller det mange oppfatter som «eierløse» penger. Dersom det sløses i offentlig sektor, får det sjelden store konsekvenser, hverken for politikere eller administrasjon.
- I privat sektor må jobbene være lønnsomme for at de skal overleve i det lange løp. Mange jobber i offentlig sektor er selvsagt også lønnsomme – men vi vet ikke sikkert. Det er vanskelig å vite noe sikkert om produktiviteten i offentlig sektor. Derfor er det en risiko for at mange av jobbene ikke skaper verdier. Det kan være viktige jobber likevel – problemet er at vi vet lite om dette.
- Flere arbeidsgivere gir flere valgmuligheter for arbeidstakerne. Privat sektor, med tusenvis av private bedrifter, gjør det mulig for arbeidstakere og velge seg fra og til arbeidsgivere som passer dem bedre. Dette er også en viktig grunn til at vi bør kunne slippe til offentlig finansierte private tjenestetilbydere på velferdsområdet. Dersom vi både har kommunale og private barnehager (som koster det samme for brukerne), har arbeidstakerne et visst valg. Med et kommunalt monopol er det ingen valgmuligheter. At det finnes valgmuligheter, skaper også en viss konkurranse mellom arbeidsgivere om å være en god arbeidsgiver.
- Private aktører tar ofte skyhøy risiko. Eiere og investorer satser «hus og hjem» i håp om å greie å skape en lønnsom virksomhet som de kan tjene penger på. Noen lykkes, men mange mislykkes én eller flere ganger. Incentivet er en mulig fremtidig inntjening og mulighet til å gjøre nye investeringer og vokse. Dette er i seg selv viktig for samfunnet, men det er også til hjelp for offentlig sektor. Det offentlige kan lære av private og slippe å ta like høy risiko med skattebetalernes penger.
- Privat sektor bidrar til mangfold og maktspredning og mindre maktkonsentrasjon enn vi ville fått, dersom det offentlige skulle hatt (nesten-)monopol. Det er i seg selv viktig i et demokrati. Men det bidrar også til et tilbud av varer og tjenester som er mer mangfoldig og muligheter for borgere og brukere til å påvirke tilbudet ut fra egne ønsker og behov.
Norge har verdens største offentlige sektor, målt som andel av BNP (for fastlands-Norge) og som andel sysselsatte. I årene som kommer, vil det bli en kamp om å tiltrekke seg gode folk, siden både offentlig og privat sektor trenger mer arbeidskraft. Da er det om å gjøre å sikre en god balanse mellom privat og offentlig sektor.
Tranøy har rett i at regjeringen tar feil når den påstår at det er behovet for eksport som gjør at vi trenger en sterk privat sektor. Det er ikke et påtrengende problem for olje- og gassnasjonen Norge.
Men det er mange andre gode grunner til at vi trenger en sterk privat sektor, og jeg har nevnt noen av dem her.
Det dreier seg om innovasjon, produktivitetsvekst, valgmuligheter, mangfold og maktdeling – og muligheten til å skape en god og mest mulig effektiv offentlig sektor.
Teksten er publisert i Minerva 14.4.2023.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
