Vyer for statlig eierskap

Alt oppstyret om saken illustrerer nok en gang hvor vanskelig det er for enkelte politikere, og mange kommentatorer, å forholde seg til de prinsippene stortingsflertall har blitt enige om. Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 16. mars 2019

I Einar Lie, Halvor Norvik og Egil Myklebust sin bok «Staten som kapitalist» skrives det mye interessant og viktig om hvorfor Norge i stor grad har lyktes med drift av hel- eller deleide statlige selskaper.

Den norske modellen for statlig eierskap er på sett og vis et kompromiss. Venstresiden har fått gjennomslag for høy offentlig eierandel, høyresiden (som her også innebefatter store deler av Ap) har fått gjennomslag for at driften i hovedsak skal være forretningsmessig.

Eierne, det vil si alle oss nordmenn – representert ved politikerne –, skal holde armlengdes avstand til selskapene og ikke blande seg inn i den daglige driften. Det har vist seg å gi bedre ressursutnyttelse, vekst og tryggere arbeidsplasser enn den mye mer politiske styrte modellen som vi holdt oss med i etterkrigstiden.

De nye prinsippene for styring av statsselskapene er etter hvert blitt ganske sterkt institusjonalisert i Norge. Det viser seg når samferdselsminister Jon Georg Dale blir intervjuet av NRK 12. mars om navnebyttet fra NSB til Vy. Dale sier til NRK at «det er styret som skal drive selskapet, og jeg har tillit til at de gjør det på et fornuftig vis.»

Samtidig vet vi fra før at armlengdes avstand-modellen mer generelt er under et sterkere press enn bare for få år siden. Ytre venstre gjør det godt på meningsmålinger og Sosialistisk venstreparti argumenterer sterkt for en mer aktiv næringspolitikk. Norsk næringsliv er inne i en omstillingsfase, og i kjølvannet av dette pågår det heftige politiske debatter om hvor aktiv rolle politikken skal ha. Langt inn i dagens Arbeiderparti tas det til orde for en mer aktiv næringspolitikk.

I Bergens Tidende 3. mars skriver Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide at «Det meste av det vi gjorde som fellesskap på 70-tallet var nytt. Historien om de valgene som da ble tatt, er et sjelden godt bevis på at politikk faktisk nytter.» Støre og Eide forfekter altså et helt annet syn på næringspolitikk enn det Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg gjorde i 1980-årene og fremover.

Går venstresiden (som her på ny innebefatter store deler av Ap) bort fra den mer markedsliberale og «passive» næringspolitikken som har blitt ført de siste om lag 40 årene, kan det få store konsekvenser for hvordan Norge utøver sitt statlige eierskap.

En utfordring med statlig eierskap, og da særlig heleide selskaper, er at prinsippene for eierstyringen og den forretningsmessige driften ofte havner under politisk press. Det er finnes gode argumenter for at ansvarlig statsråd ikke skal blande seg i driften. Dale sa i spørretimen 13. mars at «Styrets vurderinger veier tungt når vi skal behandle saken i generalforsamling. (22.mars) Jeg har varslet styret om at jeg – hvis dette er nødvendig – ikke aktivt vil motsette meg endringen.» Sett fra NSB-ledelsens ståsted finnes det nok gode grunner til å skifte navn. Jernbanereform, en ny rolle for NSB og en ny konkurransesituasjon taler for navnebytte. Men man er politisk naiv om man ikke skjønner at det likevel er en egen dynamikk når det offentlige er eier.

Prinsipper for moderne statlig eierskap er ikke noe politikere og mediefolk går rundt og tenker for mye på. Derfor oppstår lett en helt annen mediepolitisk dynamikk når statlig eide selskaper foretar endringer, enn når kommersielle selskaper gjør det samme. Det er ikke det kommersielle TV3 som nå skifter navn til Vy, men NSB. I prinsippet er det likevel en del likt her, men skal politikk styres av prinsipper, må man ha en viss jordledning til virkeligheten, for å parafrasere tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Inge Lønning.

I dagens virkelighet er flere prinsipper for hvordan vi styrer landet under press. Politiske krefter som ønsker en mer aktiv næringspolitikk med statlig satsing på bestemt (grønn) industri, reforhandling av EØS-avtalen eller nedleggelse av private tjenesteleverandører, har vind i seilene. Disse kreftene er ideologisk sett mer nasjonale enn globale, mer for stat enn for marked.

At motstanden mot at NSB nå skifter navn til Vy er såpass sterk fra enkelte kan tolkes som et uttrykk for disse mer underliggende strømningene. Bjørnar Moxnes har, i etter hvert kjent stil, levert et dokument 8-forslag hvor Rødt foreslår at Stortinget stanser NSBs navnebytte. Mange – også folk som stemmer på helt andre partier – er nok enig med Moxnes. Arbeiderpartiet støttet forslaget til Moxnes. Vi kan si at det bryter med rollefordelingen mellom Stortinget og NSBs styre så mye vi vil. Vi har rett, men vi får det kanskje ikke.

Skal legitimiteten til måten staten forvalter sitt eierskap på ivaretas, kan ikke selskapenes styrer totalt avkoble seg en mediepolitisk virkelighet. Styrene skal opptre uavhengig og først og fremst tenke forretningsmessig – det er også til fellesskapets beste. Samtidig er statlig eierskap en vanskelig øvelse, fordi det lett kan havne under politisk press – omkamper om knesatte prinsipper har vi ingen garantier mot. Denne virkeligheten bør styrene og politisk ledelse forholde seg til på en eller annen måte. Hvorvidt NSB-styret i Vy-tilfellet kan klandres for en slik avkobling er usikkert, men all kritikken viser hvor vanskelig det er med statlig eierskap.

Dessuten er NSB heleid av staten, og innblanding fra eier gjennom generalforsamling er ikke bare urimelig. Skal navneendringen ha legitimitet bør eier kunne være rimelig sikker på at endringen er klok ut i fra en kost-nytteanalyse. Særlig i dette tilfelle hvor såpass mange stiller spørsmål ved om navneendringen tjener kundene og eierne av NSB, eller først og fremst beriker noen konsulenter.

Hele jernbanereformen er politisk omstridt og navneendringen blir nok kritisert ekstra mye av den grunn. Vy er en avledningsmanøver, skandalen er togpolitikken, skriver Aksel Kielland i Morgenbladet. Alt fra Bjørnar Moxnes til Trygve Hegnar gjør narr av navneendringen og spør hvorfor ikke bare noen kan sørge for å få togene til å gå i rute.

Driften av statlig eide selskapene er på mange måter mer komplisert enn i rene privat eide selskaper. Kostnadsmessig er navnebyttet til Vy av relativt lav betydning, men som symbolsak kan kostnadene for norsk økonomi bli relativt store, hvis navneendringen bidrar til å svekke legitimiteten til den norske modellen for statlig eierskap, og igjen baner vei for mer politisk styring og mer aktiv og selektiv næringspolitikk. Slik sett kan navneendringen isolert sett kanskje være en riktig beslutning, men i en større sammenheng få utilsiktede uheldige konsekvenser.

Likevel er det for tidlig å si om navneendringen er et bidrag i en negativ retning for prinsippene om statlig eierskap. Men alt oppstyret om saken illustrerer nok en gang hvor vanskelig det er for enkelte politikere, og mange kommentatorer, å forholde seg til de prinsippene stortingsflertall har blitt enige om.

Artikkelen er publisert hos Minerva 14.3.19.

Publisert: 27. mars 2023