Statens rikdom hindrer privat eierskap
Vi må akseptere private eiere og private formuer dersom vi vil ha privat eierskap. Staten i Norge er mer en rik nok, balansen er skjev, skriver Mathilde Fasting i Magma, Econas tidsskrift for økonomi og ledelse.
Publisert: 30. januar 2013
Av idéhistoriker og siviløkonom i Civita, Mathilde Fasting.
De svenske Wallenbergernes mantra er «at verka utan at synas». Den norsk statens eierskap er det motsatte, å synes uten å virke, sa Eivind Reiten på Civitas frokostmøtet om statlig eierskap. Det norske private eierskapet synes ikke, men virker heller ikke som en sterk nok motvekt til det statlige eierskapet. Balansen er skjev. Er vi da i en situasjon der vi verken har et privat eller statlig eierskap som virker?
Statlig eierskap kan ikke virke, et aktivt statlig eierskap er av mange grunner umulig, rett og slett fordi staten ikke er en privat eier og i en eierskapssituasjon vil ha mange andre hensyn å ta som ikke er forenelig med aktivt eierskap. Statlig eierskap i Norge er i nærheten av 40 prosent, ingen andre sammenlignbare land har en tilsvarende andel. Dette eierskapet har blitt sånn ut fra historiske hendelser, uten å ha en reell, gjennomtenkt begrunnelse. Resultatet er en pragmatisk holdning der det statlige eierskapet tas for gitt.
I tillegg vil nordmenn ha det egalitært. Makt, bortsett fra statlig makt, er en uting, og er det snakk om privat kapitalmakt, er det ikke ønsket. Selv når statlige bedrifter er mislykket eller store tabber skjer, er vi snare til å tilgi og glemme. Problemet for dem som ikke vil ha det statlige eierskapet, er nemlig alternativene, pest eller kolera. Store private norske eiere er bare litt bedre enn store internasjonale selskaper. Selv om man snakker varmt om privat norsk eierskap, forblir alternativet illusorisk fordi vi ikke har nok store og kapitalsterke norske eiermiljøer. Det krever en omlegging både av skatteforhold og av innstillingen til privat kapital. Ingen store eiermiljøer uten kapitalister.
I stedet for å snakke om det statlige eierskapet bør vi snu problemet rundt og se på hva vi vil med det private eierskapet i Norge. Vi har ikke kompetent kapital i Norge i den skalaen vi trenger for å få reelle private alternativer til det statlige eierskapet. Den viktigste grunnen til at vi har et stort statlig eierskap, er at vi ikke har et stort privat eierskap.
Fjerning av formuesskatten trekkes gjerne frem som et hinder for privat eierskap. Det er riktig. Formuesskatten bør fjernes for å styrke privat eierskap. Ved å se på begrunnelsene for hvorfor formuesskatten bør fjernes, gjenfinnes et generelt mønster i argumentasjonen som forteller hva som skal til for å styrke privat eierskap. Dessuten viser motforestillingene nettopp hvorfor det er så vanskelig å legge til rette for privat eierskap.
En vanlig motforestilling er fordelingshensyn, men da er det verdt å spørre: Er ikke staten allerede rik nok? Med dagens statlige eierskap og midler til rådighet bør fordelingen gå motsatt vei, til styrking av det private eierskapet. En annen motforestilling er redselen for at kapitalister skal bli nullskatteytere. Ingen i Norge er nullskatteytere. I 2009 betalte de 800 rikeste 1,9 milliarder kroner i inntektsskatt, 2,3 millioner kroner i snitt per person, i tillegg til skatten de betalte gjennom selskapene sine.
Formuesskatten bidrar til å svekke bedriftens egenkapital ved at mange må ta utbytte for å dekke skatten. Utbyttet kunne vært brukt til å skape nye arbeidsplasser. Risikoen for bedriften øker, fordi formuesskatten påløper uavhengig av lønnsomhet og likviditet. Dessuten svekker formuesskatten insentivene til fornyelse, innovasjon og satsing, nettopp det som skal sikre Norges fremtidige konkurransekraft. Innovasjon krever risikovilje, formuesskatten øker eksisterende risiko, og resultatet er at vi har færre aktive private eiere og lite nysatsing. I konkurranse med norsk offentlig sektor og utenlandske selskaper er formuesskatten konkurransevridende i disfavør av privat norsk eierskap.
Fordi den norske staten er rik, og stadig blir rikere, oppstår det en skjevhet mellom offentlig og privat sparing, noe som blir enda skjevere med formuesskatten. Investorer søker trygghet, og ikke investeringer i risikokapital til kompetanse- og forskningsbaserte bedrifter. Aktivt privat eierskap understimuleres.
Mulighetene for å få sterke norske private eiermiljøer kommer ikke automatisk bare ved å fjerne formuesskatten. Sterke private eierstrukturer krever risikovilje, muligheter for finansiering, rammebetingelser som ikke kolliderer med tilsvarende for internasjonale selskaper, og en sterk og aktiv politikk som tydelig signaliserer at privat eierskap er viktig og ønskelig.
Kronikken stod på trykk i Magma, Econas tidsskrift for økonomi og ledelse, onsdag 30. januar 2013.
Relatert
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken