Offentlig eierskap

Splitt Statoil i to

«Statoil bør splittes i to selskaper, ett internasjonalt og ett nasjonalt, og staten bør selge seg ned i den internasjonale delen», skriver Mats Kirkebirkeland

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 15. oktober 2017

I DN 10. oktober kom det frem at Statoil og Olje- og energidepartementet hadde et eget møte tidligere i år i forbindelse med førstnevntes store verdinedskrivninger.

Statoil ble i sin tid opprettet som et verktøy for å bygge opp en norsk oljeindustri og sikre statens forretningsmessige interesser på norsk sokkel. Derfor fikk Statoil, på den tiden heleid av den norske stat, en rekke privilegier på norsk sokkel. Både gjennom strategiske eierposisjoner i rørledningsnett og i lovende leteblokker og andeler i allerede påviste petroleumsreserver.

På 1990-tallet inngikk Statoil et strategisk samarbeid med det britiske multinasjonale petroleumsselskapet BP for å ekspandere internasjonalt. På denne tiden ble også Statoils virksomhet avpolitisert med tydelige regler for statens og politikernes utøvelse av eiermakt. Statoil ble ytterligere avpolitisert i forbindelse med delprivatiseringen og børsnoteringen i 2001 og fusjonen med Norsk Hydros petroleumsvirksomhet i 2006.

Avpolitiseringen av Statoil og selskapets internasjonale satsing i denne perioden var en nærmest perfekt kombinasjon for klassisk «imperiebygging», et av de vanligste fenomenene avledet av prinsipal-agent-problemet.

I en artikkel i Teknisk Ukeblad fra mars i år har Øystein Noreng, professor emeritus ved BI og arbeidserfaring fra Statoil og Finansdepartementet, gjennomgått Statoils virksomhet fra børsnoteringen i 2001 frem til og med 2016.

For hele perioden kommer Noreng frem til at Statoil har investert 1056 milliarder kroner i leting og utvinning, hvor 438 milliarder kroner er investert på norsk sokkel, mens 575 milliarder kroner er investert i selvskapets utenlandske virksomhet.

Men mens investeringene er fordelt på 46 prosent på norsk sokkel og 54 prosent i utlandet, stammer hele 99 prosent av driftsresultatet før skatt fra norsk sokkel, mens én prosent stammer fra Statoils utenlandske virksomhet.

Statoils internasjonale ekspansjon er altså finansiert av det løpende overskuddet på norsk sokkel og ved opptak av gjeld med pant i de samme norske eierandelene.

For et oljeselskap er det naturlig å ekspandere utover sitt kjerneområde, gitt at det de internasjonale investeringsmulighetene er bedre enn på norsk sokkel. Men for et oljeselskap med en stat som hovedeier og som er bygget opp via tidligere privilegier, er det annerledes.

Statoils internasjonale ekspansjon kan ha fortrengt bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter på norsk sokkel, til fordel for mer «spennende» og antatt med mer bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter i utlandet.

Gitt at det ikke har eksistert «gode nok» prosjekter på norsk sokkel i perioden, kunne de 575 milliarder kronene som Statoil har investert i utlandet, blitt utbetalt som utbytte til eierne.

Staten, inkludert Folketrygdfondet, ville da fått 70 prosent av utbyttene til Statoil.

Statoil bør splittes i to deler. Staten beholder eierskapet i den norske virksomheten, som kun kan investere på norsk sokkel og hvor det løpende overskuddet blir utbetalt som utbytte, mens Statoils internasjonale virksomhet blir helprivatisert.

Innlegget er også publisert i Dagens Næringsliv 13.10.2017.