La Equinor fortsatt være en kjempe

Detaljstyring av Equinor vil ikke løse verdens klimaproblem – det vil bare ødelegge vårt mest vellykkede selskap. Aslak Versto Storsletten i Dagbladet.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 4. desember 2019

Staten må gripe inn og gjøre Equinor til en grønn motor for norsk økonomi, skriver Geir Ramnefjell i Dagbladet 24. november.

Et krav om at staten skal gripe inn og gjøre selskapet til en grønn motor, framstår for det første som et forsøk på moralistisk symbolpolitikk. «Selg utenlandsdelene», skriver redaktøren. Nå er det litt uklart om han mener at selskapet bør splittes i to, eller om han mener den norske staten bør tvinge Equinor til å stanse all utenlandssatsing. Uansett: Klimakrisen er et globalt problem.

Blir selskapet splittet i to, vil fortsatt utenlandsdelen i selskapet drive med olje- og gassvirksomhet internasjonalt. Det vil med andre ord ikke ha noen effekt på det globale klimaavtrykket. Tvinger staten selskapet til å trekke seg fra alt av internasjonal virksomhet, vil andre selskaper ta over de feltene der Equinor driver med utvinning.

For realiteten er, selv om det er tungt å svelge, at eierne i andre oljeselskaper – som stort sett består av sjeiker i Midtøsten, oligarker i gamle Sovjet eller steinrike amerikanske kapitaleiere – ikke kommer til å følge etter om den norske staten tvinger Equinor til å leke bjellesau. Det er sikkert godt for den norske selvfølelsen om vi ikke er delvis eier i et selskap som driver med forurensende aktivitet i utlandet, men å tro at det vil ha noen effekt på den globale klimakrisen, er bare naivt.

For det andre finnes det visse eierskapsprinsipper ved det statlige eierskapet her til lands. Og disse prinsippene, sammen med statens mål om høyest mulig avkastning over tid, legger hele grunnlaget for hvorfor eierskapet framstår såpass vellykket. Det danner klare og forutsigbare rammer, som det over lang tid har vært bred politisk enighet om.

Skal man, som det ser ut til at Ramnefjell mener, rokke ved disse prinsippene, kan det komme til å undergrave Norges mest suksessfulle selskap.

Vi har prøvd å detaljstyre de statlig eide selskapene før – det gikk ikke bra da, og det kommer ikke til å gå bra nå. En viktig grunn til at det statlige eierskapet hadde en tendens til å skape store problemer før i tiden, var nemlig at det ikke ble trukket et adekvat skille mellom politikk og bedriftsstyring.

Styring basert på skiftende politiske føringer vil innebære uklare insentiver for selskapet og påvirke det negativt. Det vil trolig føre til ineffektiv drift, feilallokering av ressurser og hemme konkurranseevnen til Equinor.

Alle selskaper har behov for langsiktig planlegging og forutsigbarhet. Derfor har den norske staten, under skiftende politisk ledelse, hatt en slik eierstyring i de helt eller delvis eide selskapene siden rett etter tusenårsskiftet.

Å tvinge Equinor til å totalt endre kurs, vil dessuten bety at begrunnelsen for hele eierskapet blir endret – selskapet skal ikke lenger være konkurransekraftig og avkastningsmotivert, men et politisk verktøy for å løse klimakrisen.

Skal man endre begrunnelsen for eierskapet, må man justere dets vedtekter. Det er lettere sagt enn gjort. Det vil rokke ved hele selskapets fundament, og derfor ryste de andre eierne og selskapets posisjon i aksjemarkedet. Undergravning av vårt mest suksessfulle selskap kommer ikke til å redusere det globale klimaavtrykket – det vil bare redusere den norske velferden.

Det er strukturelle løsninger som må til for å løse klimakrisen. Equinor er allerede godt i gang med å utvikle teknologi, som, i et internasjonalt perspektiv, kan bety uendelig mye mer for redusering av den globale oppvarmingen enn at selskapet i dag er involvert i olje og gass.

Ved Sleipner har Equinor for eksempel, fanget og lagret over 20 millioner tonn CO₂ siden 1996. Det tilsvarer det årlige utslippet til ca. 10 millioner biler. Dette begynte selskapet med etter at CO₂-avgiften ble innført. Det var altså et økonomisk insentiv som førte til at Equinor begynte å lagre CO₂ i stedet for å slippe den ut i atmosfæren. Det er generelle insentiver, slik som avgifter, som bidrar til å løse verdens klimaproblem, ikke detaljstyring av bedrifter.

La selskapet fortsette å være en industriell og teknologisk kjempe som utvikler nye, spennende og miljøvennlige løsninger. Ikke gjør det om til et politisk redskap som bedrer den norske samvittigheten. La Equinor være Equinor.

Innlegget var publisert i Dagbladet 2. desember 2019.