Offentlig eierskap

Ap og SP står for en sosialistisk næringspolitikk

Med en eventuell ny rødgrønn eierskapspolitikk kan man forvente en betydelig venstredreining innen eierskaps- og næringspolitikken i Norge, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 8. september 2017

Arbeiderpartiet skal ha ære for mye av dereguleringen og liberaliseringen av den norske økonomien.

Selv om Willoch-regjeringen ble felt på et kabinettspørsmål i 1986, så fortsatte og fullførte flere Arbeiderpartiledende regjeringer, med statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen, de mange liberaliseringsreformer som Willoch-regjeringen hadde startet på. Oljeprisfall, boligboble og arbeidsledighets- og bankkrise forsterket behovene for å ta grep.

Det var under Arbeiderpartiledede regjeringer at kraft- og telemarkedet i Norge ble liberalisert. Arbeiderpartiet delprivatiserte og børsnoterte Televerket, Statoil og flere andre statlig eide og styrte selskaper. Skattereformen i 1994, som Arbeiderpartiet var hovedarkitekten bak, var en viktig og svært god skattereform.

Men til tross for at Arbeiderpartiet har gjort mye bra for å liberalisere en rekke sektorer, reformer som har økt vårt samfunns velstand i betydelig grad, har de fremdeles ikke blitt kvitt den klassiske sosialistiske ryggmargsrefleksen innen eierskaps- og næringspolitikken.

Tidligere har jeg skrevet om fadesen rundt avtalen den rødgrønne regjeringen, med datidens næringsminister Sylvia Brustad (Ap) i spissen, gjorde med Kjell Inge Røkke om statlig kjøp av aksjer i Aker Solutions (Aker Kværner).

Staten fikk en avtale som var dårligere enn de private minoritetsaksjonærene i holdingselskapet, og lå, ifølge DN i forbindelse med et oppkjøpsrykte tidligere i år, an til å tape 1,5 milliarder kroner på Røkke-avtalen da.

Mange husker også hvordan daværende næringsminister Giske brukte sin eiermakt til å få det som han ville i Telenors styre. Ikke minst prøvde han å få inn bestekompis og Arbeiderpartivenn, Rune Olsø, i styret. Olsø hadde verken erfaring fra telebransjen eller styrearbeid i internasjonale selskaper.

I partiprogrammet til Arbeiderpartiet kan man se en tydelig venstredreining innen eierskaps- og næringspolitikken. Et eksempel er at partiet har lansert en ny næringsstrategi, der man har «avgrensede programmer for utvalgte sektornæringer som har spesielle vekstmuligheter».

Eller som nestleder Hadia Tajik skriver i Aftenposten 22.april i år: «Hav. Energi. Ubemannet teknologi. Det er noen eksempler der Norge stiller sterkt i dag, og der en aktiv næringspolitikk kan bidra til at flere arbeidsplasser kan bli skapt. Med sterke støtteordninger, forskningsprogrammer og nye, statlige lånegarantier kan forholdene bli lagt bedre til rette for vekst.»

Tajik understreker riktignok at man ikke skal «peke ut vinnerbedrifter, men å våge å ha verdiskapningsambisjoner for Norge». Men tidligere erfaringer viser at rødgrønne regjeringer har vært opptatt nettopp av å peke ut enkeltbedrifter som skal få statlig støtte, enten det handler om den omtalte Aker-fadesen eller en dørfabrikk i Årdal.

Det blir ikke særlig bedre når Arbeiderpartiets fortrukne regjeringssamarbeidspartner er Senterpartiet.

På sin Facebook-side skrev stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen for noen uker tilbake at han ønsker å renasjonalisere det norske telenettet til Telenor, i et nytt statlig selskap kalt Stattele.

Da jeg fikk min første mobiltelefon mot slutten av barneskolen, kostet en SMS én krone, en MMS fem til ti kroner per stykk, og ringekostnaden ble målt i flere kroner per minutt. Jeg måtte ofte spare opp i flere uker når kontantkortet mitt gikk tomt, før jeg fikk råd til påfyll.

I dag har jeg 20GB i datakraft for 299 kroner per måned, og jeg kan ringe gratis og sende så mange SMS jeg vil uten ekstra kostnader.

En viktig grunn til den enorme kvalitetsøkningen og kostnadsreduksjonen i teletjenester, er at man har tre private tilbydere av teletjenester i Norge, og at de har bygget opp en god infrastruktur innen telenettet.

Det kan ofte være fornuftig at infrastrukturen er offentlig eid og kontrollert, fordi privat eierskap fort ender opp som monopol. Men dette gjelder ikke all type infrastruktur. Den private konkurransen på telemarkedet er et eksempel.

Å nasjonalisere telemarkedet, som Lundteigen tar til orde for, er en håpløs idé.

At nasjonalkonservative Senterpartiet ønsker å verne om norsk eierskap, er ikke overraskende. Partiet ønsker riktignok å øke bunnfradraget og redusere formuesgrunnlaget for driftsmidler og aksjer – såkalt arbeidende kapital – tilknyttet formueskatten, og i sitt partiprogram forfekter partiet god borgerlig politikk for små og mellomstore bedrifter.

Men borgerlig orienterte velgere med sympati for Senterpartiet bør ikke la seg friste. Store deler av Senterpartiets næringspolitikk har, i likhet med Arbeiderpartiets politikk, klare sosialistiske trekk.

I innledningen til næringsdelen i partiprogrammet slår partiet fast at «det er et offentlig ansvar å føre en aktiv næringspolitikk, sikre nasjonalt eierskap til naturressurser, viktige selskaper og kritisk infrastruktur, samt stå ansvarlig for utbygging, vedlikehold og drift av infrastruktur».

Senterpartiet ønsker med andre ord å legge til rette for de mange små og mellomstore hjørnesteinsbedriftene rundt omkring i landet, men med en gang én bedrift blir stor nok, ønsker partiet statlig beskyttelse og næringsstøtte. Blant annet vil partiet at Folketrygdfondet skal kunne kjøpe seg opp i strategisk viktige selskaper.

Det er viktig å minne om at det er bred politisk enighet om å sikre norsk eierskap til norske naturressurser, selv om jeg foretrekker en høy grunnrenteskatt på privateide selskaper som høster naturressurser, fremfor offentlig eide selskaper. Skatt er et mye mer effektivt verktøy for å sikre «fellesskapets» rettmessige andel av naturressursene enn direkte offentlig eierskap.

Det er også relativt bred politisk enighet om at det offentlige, som oftest sammen med private aksjonærer, skal sikre norsk eierskap til de historisk viktigste norske selskapene og annen samfunnskritisk infrastruktur. Det er ingen partier som ønsker at staten skal selge seg helt ut av Statoil, Statkraft, Telenor, DNB og så videre.

Selv mener jeg at Solberg-regjeringen burde gått enda lengre i å redusere det offentlige eierskapet i norsk næringsliv, og at det eksisterer en viss form for «symbolsk føleri» knyttet til offentlig eierskap i norske bedrifter.

Gjennom flere artikler på Minerva, om blant annet Statoil, Telenor og SAS, har jeg vist at offentlig eierskap, også forvaltet etter armlengdes-avstands-prinsippet, noen ganger innebærer betydelig risiko. Enten risikoen er av økonomisk eller av moralsk karakter.

Men selv om jeg skulle ønske at «tidenes blåeste regjering» fikk redusert statens betydelige nærvær i norsk næringsliv, skal Solberg-regjeringen, med næringsminister Monica Mæland i spissen, ha honnør for å i hvert fall ikke øke statens eierandeler. Med mindre regjeringen mister hodet når det kommer til Norske Skog på tampen av valgkampen.

Den gamle Arbeiderparti-politikken om at politikere og statlige byråkrater skulle bestemme hvilke næringer og bedrifter som skulle få økonomiske ressurser og fordeler av staten, ble heldigvis skrotet etter Willoch-regjeringen.

Da ble stort sett alle partier enige om at samfunnets økonomiske ressurser skulle styres av markedet, og at statens oppgave skulle være regulering og motvirkning av eventuelle markedssvikter.

Dette har tjent det norske samfunnet godt.

Vi har et svært dynamisk, teknologidrevet og konkurransedyktig norsk næringsliv som er i kontinuerlig omstilling, uten at staten griper inn i den naturlige konkurransen i markedet.

Norge er, kanskje til overraskelse for noen, et av de mest markedsliberale landene i verden, og vi rangeres høyt på ulike rangeringer over økonomisk frihet.

Dette har gjort at vårt samfunns verdiskapningskake både er meget stor, og godt fordelt. Vi er ikke bare blant verdens rikeste land, vi er også blant de likeste.

En viktig grunn til dette er at man nettopp lar markedet styre de økonomiske ressursene. Dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet får regjeringsmakten, er jeg redd for at man får en mye mer aktiv stat i næringslivet. Enten dette skjer gjennom næringsstøtte til enkeltnæringer eller direkte politiske inngrep i enkelte statlig eide bedrifter.

Innlegget er publisert hos Minerva 7.9.17.

Publisert: 21. september 2023