Næringsliv

Skaper fiendebilde, skader fellesskapet

Skal vi opprettholde et godt arbeidsliv – og også fremover ha råd til gode velferdsordninger – er vi helt avhengig av et fritt næringsliv, som ses på som en helt naturlig og likeverdig del av det norske fellesskapet. Lars Kolbeinstveit i DN.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 4. juni 2018

Det er ikke bare populistisk retorikk knyttet til innvandring som virker polariserende i norsk offentlighet. Begreper som «velferdsprofitører», «skattelette til dem som har mest fra før» eller «nullskattytere» er med på å undergrave tilliten og fellesskapet i Norge. Begrepene spiller på populistiske ideer om at norsk næringsliv står i et motsetningsforhold til det norske fellesskapet. Ideene bryter med hvordan vi normalt tenker på arbeidsliv, næringsliv og velferd i Norge.

Sannheten, og det som den mer moderate fagbevegelsen og venstresiden vet, er at den nordiske modellen i stor grad er bygget på ønsket samarbeid. Det finnes selvsagt interessemotsetninger mellom arbeid og kapital, men like selvsagt er det at interessene ofte er sammenfallende. Det er den erkjennelsen, og det samarbeidet, som treffer kjernen i trepartssamarbeidet. Det vil si oppslutning om frontfagsmodellen, som lar konkurranseutsatt sektor – de som opererer i det åpne og internasjonale markedet – fastsette lønnen først.

Felles oppslutning om markedsliberale løsninger, som for eksempel avvikling av selektiv næringspolitikk, mer liberal skattepolitikk (skattereformen i 1992), liberalisering av energi- og telemarkedet eller EØS-avtalen handler i stor grad om det samme: Norske arbeidstagere og arbeidsgivere oppnår bedre ressursutnyttelse og lønnsutvikling gjennom samarbeid.

Felles forståelse av den nordiske modellen slår i dag sprekker, og viser hvorfor næringslivet må interessere seg for ideologisk debatt. En vanlig frase er jo at det er kultureliten på venstresiden som står for politisk tenkning, mens næringslivet har nok med å sende regninger.

Ytre venstre styrker seg i Norge. Rødt er på målinger tredje største parti i hovedstaden. Aktører på ytre venstre fløy hevder at regjeringen spiller på innvandringsfrykt i arbeiderklassen for å hindre oppmerksomhet om at «sponsorene til Høyre og Frp får de skattekuttene de har bestilt». (Magnus E. Marsdal i Manifest Tidsskrift 14. mai)

Bildet som tegnes, er feil, av flere grunner. Det er riktig at vi bør være på vakt mot politikk og retorikk som hemmer integrering og skaper et skille mellom «oss» og «dem». Men bakgrunnen for at innvandringskritiske stemmer blir lyttet til i større grad enn før, handler i stor grad om å demme opp mot populisme – altså noe helt annet enn det Marsdal hevder.

Ytre venstre forsøker i tillegg å ta monopol på hva som er i arbeidsfolks interesse. Marsdal mener at eliten ikke er opptatt av vanlige folks EU-motstand, men hopper glatt over at norske arbeidsfolk og arbeidsgivere ofte står sammen for EØS.

For eksempel har stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Eigil Knutsen gode poenger når han hevder at «Nei til EU driver med grov feilinformasjon om EUs energibyrå Acer» og at « en langt større fare for arbeidsplasser og verdiskaping i Norge er Nei til EUs kamp mot EØS-avtalen.» (Bergens Tidende 9. februar).

En sterk oppslutning om markedsøkonomien både på tvers av det politiske spekteret og i befolkningen har alltid vært et hinder for ytre venstres oppslutning og gjennomslag. For ikke å bli marginalisert forsøker ytre venstre derfor å skape et fiendebilde av næringslivet. Får slike fiendebilder feste seg, vil det svekke norsk velferd og arbeidsliv.

Eiere og ledere i næringslivet bør ta til motmæle.

Samtidig er næringslivet avhengig av politisk og intellektuell støtte når radikale stemmer forsøker å utdefinere dem fra det norske fellesskapet. Ytre venstre danner et bilde av næringslivsaktører som superrike og suspekte aktører. Men som de fleste vet, består næringslivet av et bredt spekter av vanlige folk som satser kapital for å skape verdier og arbeidsplasser.

Profittmotivet må forsvares fordi det handler om å utnytte ressurser effektivt og tenke nytt, om å skape overskudd som igjen investeres for å skape nye verdier og arbeidsplasser.

Uenighet om formuesskatt handler ikke om «skattelette til dem som har mest fra før», men om å betale skatt på en måte som er minst mulig skadelig. Formuesskatten er til hinder for norsk eierskap. Næringslivet er tjent med gode velferdsordninger og et velorganisert arbeidsliv.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 2.6.18.