Nei, Mímir Kristjánsson. Verdiskapingen i Oslo er høyere enn på Vestlandet.
Mytene om Oslos manglende verdiskaping blir gjentatt av Rødts nye ordførerkandidat i Stavanger. Mats Kirkebirkeland i Dagbladet.
Publisert: 1. februar 2019
Den profilerte nyhetssjefen i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, skal bli liste-topp og ordfører-kandidat for partiet Rødt i hjembyen Stavanger.
På sin Facebook-profil begrunner Kristjánsson, som har en fortid i partiet, valget med at «det er på tide med et skifte i Stavanger», og at byen er «den rikeste byen i det rikeste landet i den rikeste tida i historien, og likevel har barnefattigdommen eksplodert de siste årene.»
Hvorvidt det er på tide med et skifte i Stavanger skal velgerne ta stilling til i lokalvalget til høsten, men det var ikke overnevnte uttalelse som undertegnende reagerte på.
I samme innlegg skriver Rødt-politiker Kristjánsson også om verdiskapning og behovet for nye industrieventyr:
«Det er på tide med et skifte i Norge. Dersom vi skal bygge nye industrieventyr må vi flytte tyngdepunktet i politikken ut av Oslo og vestover mot kysten der verdiene faktisk skapes. Diskusjonene om framtidas jobber blir bedre om de tas på Vestlandet og ikke på Vestkanten.»
At lokalpolitikere trekker frem verdiskapning i egen kommune og lokalsamfunn, er som forventet, men Kristjánsson tar grunnleggende feil om verdiskapning på flere områder.
Verdiene skapes faktisk ikke (bare) på Vestlandet og langs kysten. Og alt tyder på at de «nye industrieventyrene» mest sannsynlig kommer i Oslo, fremfor i Stavanger og på Vestlandet.
Som jeg har skrevet om i Dagbladet før, så finnes det en rekke myter om verdiskapning generelt, og om verdiskapning i Oslo spesielt.
En av dem handler om at det er langs kysten, spesielt på Vestlandet, hvor «de virkelige verdiene» skapes. Kristjánsson gjentar denne myten. Men faktum er at verdiene ikke (bare) skapes på Vestlandet og langs kysten.
Det er riktig at de to vestlandsfylkene Rogaland og Hordaland har (eller har hatt) høyere verdiskapning – målt som BNP per innbygger og BNP per sysselsatt – enn landsgjennomsnittet, gjennom å ligge et par prosentpoeng over snittet gjennom flere år. Men de to andre Vestlandsfylkene, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, har en lavere verdiskapning per innbygger og sysselsatt enn landsgjennomsnittet.
Men poenget er at Oslo – hvor det ifølge Kristjánsson ikke skapes «faktiske» verdier og hvor det heller ikke kan bygge nye «industrieventyr» – har en vesentlig høyere verdiskapning enn Rogaland og de andre vestlands-fylkene.
Mens Rogaland hadde en verdiskapning per sysselsatt på landsgjennomsnittet i 2017, hadde Oslo en verdiskapning som var 25 prosent høyere enn resten av landet. Hver sysselsatt i Rogaland hadde en verdiskapning på rundt 900.000 kroner i 2017, mens hver sysselsatt i Oslo hadde en verdiskapning på 1,125 millioner kroner.
Tilsvarende tall for verdiskapning per innbygger var rundt 488.000 kroner for Rogaland, mens tallet for Oslo var 820.000 kroner.
Men til tross for de ganske betydelige forskjellene i verdiskapning mellom Oslo, Rogaland og landsgjennomsnittet, er det mye mindre forskjell i inntekt per innbygger mellom de ulike fylkene.
Oppland, som har lavest BNP per sysselsatt med 80 prosent av landssnittet i 2016, hadde en inntekt per innbygger på 94 prosent av landsgjennomsnittet. Mens Oslo, som hadde en verdiskapning på 125 prosent av landsgjennomsnittet, hadde en inntekt per innbygger på 112 prosent av landsgjennomsnittet.
Selv om verdiskapningen per sysselsatt og innbygger er betydelig høyere i Oslo, har innbyggerne i Oslo en inntekt (og konsum) som ligger nærmere landsgjennomsnittet enn hva verdiskapningen skulle tilsi. Dette til tross for at prisen på en rekke varer og tjenester, som for eksempel å bo, er mye høyere i Oslo enn i resten av landet. Gjennom skattesystemet overføres det, altså, store verdier, som skapes i Oslo, til resten av landet.
Og før alle innvendingene om at for eksempel verdiskapning ute i landet «bokføres» i Oslo, fordi hovedkontoret ligger i Oslo, kommer, så svarer Statistisk Sentralbyrå (SSB) – som har regnet ut denne statistikken siden 1970-tallet – på dette, og en rekke andre, ofte stilte spørsmål og innvendinger om statistikken.
Problemet er at veldig mange, inkludert Kristjánsson, ofte tror at den «faktiske» og «reelle» verdiskapningen er produksjon av håndfaste varer, som aller helst skal eksporteres til utlandet.
Men det er produksjon av tjenester, enten dette skjer i privat eller offentlig sektor, som står for det meste av Norges verdiskapning og sysselsetting. I 2017 var 78 prosent av alle sysselsatte personer i Norge sysselsatt i tjenestenæringene, ofte kalt tertiærnæring. Tilsvarende tall sysselsettingsandel for industrien (sekundærnæring) var 20 prosent.
Selv da Kristjánsson politiske helt, Einar Gerhardsen, styrte landet på 1950-tallet var det flere ansatte i tjenestenæringene (41 prosent) enn i industrien (30 prosent).
Man får det samme bildet når det kommer til verdiskapning (bruttoprodukt i basisverdi) i de ulike næringene. Mens (fastlands)industrien hadde en verdiskapning på 208 milliarder kroner i 2017, hadde varehandelen en verdiskapning på 240 milliarder kroner.
Den utskjelte tjenestenæringen «finans og forsikring» og den næringen som Kristjánsson jobbet i som nyhetssjef, «it og medier», bidro med henholdsvis 158 milliarder og 119 milliarder kroner i verdiskapning i 2017. Hele 37 milliarder kroner mer enn «Industrien», enda det var 68.000 flere sysselsatte i sistnevnte.
Mesteparten av verdiskapningen i IT/media- og finansbransjen skjer i Oslo.
Det er riktig at gjennom store deler av historien har Norge vært et land rikt på naturressurser, som har levd av produksjon av ulike råvarer.
Men den norske historien gir et misvisende bilde. Det er nemlig fullt mulig å ha høy verdiskapning uten særlig med produksjon av verken råvarer eller industriprodukter. Land som Danmark, Nederland, Irland, og Sveits er blant de mest velfungerende og rikeste landene i verden, men har ikke mye verdiskapning fra naturressurser eller industriproduksjon.
De mest velstående og produktive områdene i verden, er ofte hovedsteder som London, Paris, New York, San Fransisco, Stockholm og så videre, som verken har særlig med industri- eller råvareproduksjon. Bystatene Singapore og Hong Kong er andre eksempler.
Ideen om at Oslo «lever av å flytte papirer» for resten av Norge og at Oslo ikke hadde «overlevd» økonomisk uten resten av Norge, er derfor en myte som bør bli avskaffet.
Men i dagens moderne økonomi er det også et ganske kunstig skille mellom hva som er god gammeldags «industri» og hva som tilhører tjenestesektoren. For eksempel bruker man ordet legemiddelindustrien om en næring som egentlig tilhører tjenestesektoren. Det er også mye overlapp mellom industrien og tjenestenæringen. Mange i den «klassiske» industrien jobber med tjenesteproduksjon internt i virksomhetene.
Dersom man har en litt utvidet idé om hva som kan regnes som «industri», kan det neste industrieventyret likeså godt oppstå i Oslo, fremfor i Stavanger eller langs kysten.
Selv om jeg deler Kristjánsson skepsis til nye næringer som skal bli «den nye oljen», så er likevel min mistanke at Rødts nye ordførerkandidat i Stavanger har en litt fastlåst idé om at «reell» verdiskapning hører sammen et nostalgisk bilde av det gamle «industri-samfunnet». Også i Stavanger er de aller fleste sysselsatt i tjenestesektoren.
Jeg ønsker uansett Mímir Kristjánsson lykke til med valgkampen!
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 30.1.19.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
