Næringsliv

Bedriftseiere gjør velferdsstaten rik

Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt.

Steinar Juel

Publisert: 23. januar 2023

I en kronikk i E24 skriver LO-leder Peggy Hessen Følsvik at «Skatteflyktningene svikter den velferdsstaten som har gjort dem rike, og overlater regningen til vanlige folk». Dette er å snu problemstillingen på hodet.

Gode velferdsordninger i Norge har vært mulig fordi norske gründere, kombinert med norske og utenlandske kapitaleiere, har vært villige til å ta risiko og satse på nye ideer. Noen har lyktes veldig godt og blitt rike, andre har ikke det. Hadde det ikke vært for gründere og kapitaleiere som satset, lyktes og skapte mange lønnsomme arbeidsplasser, ville det vært lite penger å fordele gjennom velferdsordninger.

Det var norske gründere, kombinert med utenlandsk kapital, som startet opp eventyret Norsk Hydro. Det var utenlandsk kapital som tok risikoen på å lete etter olje på norsk sokkel, mens norske ekspertmyndigheter mente at det ikke fantes olje og gass der. Og det var norsk verkstedindustri, skipsredere og andre bedrifter som snudde seg rundt og utviklet verdensledende leverandørnæringer.

Politisk har det vært en bærebjelke i den norske, eller rettere sagt den nordiske, velferdsmodellen å vektlegge gode og påregnelige rammevilkår for næringslivet, akseptere og legge til rette for omstillinger, slik at produktiviteten kan øke og gi god inntektsvekst til lønnsmottagere og til ulike velferdsordninger. Derfor har Norge og de andre nordiske land gjennom mange år ligget i toppskiktet på Verdensbankens rangering av land ut fra hvor lett det er å etablere og drive bedrifter.

Det er blitt flere i Norge med milliardformuer, og den private formuen har økt. Det er også riktig at de private formuesforskjellene i Norge er blitt større. Dette må i all hovedsak sees i sammenheng med den kraftige økningen i aksjekurser over en periode på ti-tjue år, drevet av en kombinasjon av god vekst i næringslivet og fallende og etter hvert svært lave renter.

Både veksten i sysselsettingen og i reallønningene ble høye, og det ble grunnlag for høyere standard på velferdsordningene. Sannsynligvis er dette en utvikling vi nå har bak oss. Formuesverdier vil trolig svekkes, og formuesulikheten reduseres, fordi næringslivet vil gå dårligere, renten bli høyere og aksjeverdiene derfor svekkes.

Selv om ulikheten reduseres, er ikke dette akkurat en heldig utvikling, verken for vanlige folk eller for velferdssystemet vårt.

Ingen andre land har en slik struktur på formuen som Norge. De private formuene er relativt små, de med store formuer har mindre formuer enn vi finner i svært mange andre land, særlig i land med få velferdsordninger. Derimot har vi gjennom staten en veldig stor formue som vi alle eier. Den er større enn den samlede registrerte private formuen.

Personer med store formuer i Norge ville trolig hatt enda større formuer, dersom de hadde bodd og drevet bedrifter i land med få velferdsordninger. Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten, fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt. Dersom det var velferdsstaten som skapte privat rikdom, hadde man vel også bommet litt med innretningen på ordningene. Grovt sett er det riktigere å si at det er de som har satset og tatt sjanser ved å etablere bedrifter, som har lagt det økonomiske grunnlaget for velferdsstaten. Derfor er det bekymringsfullt for velferdsstaten, for oss vanlige folk, at bedriftseiere ikke lenger finner det regningssvarende for bedriften å ha dem som bedriftseiere med utgangspunkt i Norge.

Det er også ganske drøyt når Følsvik viser til en OECD-sammenligning hvor det kommer frem at formue i Norge skattlegges lite sammenlignet med i mange andre OECD-land. Det er de usedvanlig gunstige skatteordningene for boliger og fritidseiendommer som bidrar til dette. Ser en på eierbeskatningen, blir bildet et helt annet. I et Civita-notat fra 2021 sammenlignet kollega Mathilde Fasting eierbeskatningen i Norge med beskatningen i andre land. Den var allerede i 2020, det vil si før Støre-regjeringens skatteøkninger for 2022 og 2023, svært høy og i toppskiktet sammenlignet med andre land. Det er også svært misvisende å hevde at formuesskatten var høyere i 2013 enn nå. Følsvik overser at store endringer i verdsettelesereglene for formuesobjekter har økt den effektive formuesskatten.

Følsvik angriper ellers den såkalte fritaksmetoden hvor utbytter først beskattes når de tas ut til personlig bruk. Det er verd å merke seg at Skatteutvalget som la frem sin innstilling før jul, sterkt forsvarer ordningen og vil beholde den. Ordningen bidrar til at kapital ikke låses inne i eksisterende bedrifter, men blir kanalisert til virksomheter som antas å ville gi størst avkastning. Dette er en god ordning som bidrar til omstillinger og produktivitetsvekst, høyere reallønninger og mer penger til velferdsstaten.

Artikkelen er publisert i E24 21.1.2023.