I DN , 1.12, har doktorgradsstudent Kristin Linnerud et debattinnlegg hvor hun viser til en rapport som vi har skrevet om jordbrukspolitikken. Vår rapport er utarbeidet for Civita. I rapporten har vi foreslått en omlegging av jordbrukspolitikken. Hensikten er å fjerne konkurransehindringer, virkemidler, markedsordninger m.v. slik at en kan utnytte konkurransen på det innenlandske markedet for at jordbruket og foredlingsindustrien skal bli mer effektiv, skriver professor Norman Aanesland og forsker Olaf Holm i denne artikkelen.
Omleggingen er ønskelig med tanke på en ny WTO-avtale, men selv om det ikke blir noen ny avtale vil det være en god løsning for forbrukerne, skattebetalere, og for de bøndene som ønsker å bli selvstendig næringsdrivende i ordets rette forstand.
Kristin Linnerud synes ikke dette er en farbar vei å gå. Hun mener at sannheten er at ”folk flest” ønsker både billigere mat og et jordbruk av et vist omfang med flere bruk enn det som er nødvendig for matproduksjonen. Det kan ikke løses med markedsprismekanisme. I tillegg til melkeprisen må bøndene få produksjonsuavhengig støtte over statsbudsjettet for å dekke faste kostnader. I prinsippet er det dette som er prøvd både i vårt og flere andre land. Men i tillegg er markeds- og produksjonsregulering blitt nødvendig for unngå overproduksjon.
For at flere melkebønder skal få stor nok inntekt, argumenterer Linnerud for at Tine fortsatt må få lov til å utøve markedsmakt. Tine utøver markedsmakt ved kryssubsidiering i melkemarkedet. Kryssubsidieringen er organisert i prisutjevningsordningen. Den er administrert av Statens landbruksforvaltning, og omfatter Tine, Synnøve Finden og andre aktører. Det er velkjent at Tines små konkurrentene ikke klarer seg i konkurransen med samvirkegiganten Tine. Linnerud vil gjøre noe med det. Hun foreslår at myndighetene fastsetter pris på råvaren for leveranser fra Tine til Synnøve Finden slik at Synnøve Finden kan overleve. På den måten skal melk og ost bli billigere for forbrukere. Dette virker noe underlig. Konsummelken kan neppe bli billigere med dette forslaget. Støtten til Synnøve Finden over prisutjevningsordningene forutsetter at det tas ut en høy pris for konsummelken.
Linnerud gjør det som mange har gjort før henne, hun prøver å hjelpe myndighetene til å finne fram til nye virkemidler for å rette opp problemer som andre reguleringer har skapt. Det kan tenkes at Linnerud ønsker å unngå dette ved å gjøre noe mer enn det hun forteller om. For eksempel å balansere forholdet mellom priser og budsjettstøtte til bøndene på en måte som er bedre en i nåværende situasjon. Men vi vil minne om at reguleringsøkonomi for jordbruket er prøvd i mange land, ingen har lykkes med den. De fleste land sliter med å fjerne reguleringsordninger som er gått ut på dato, og legge om til mer markedsøkonomi. En ny WTO-avtale kan kanskje hjelpe landene med å få det til.
Nytten av flere gårdsbruk, som ikke er nødvendig for å produsere maten, er svært liten. Tidligere var det ønskelig med flere bruk i bygdene for å ha god kontakt med nære naboer. Dette betyr mye mindre i dag. Aldri har bøndene, selv i det mest sprettbebygde områdene, hatt lettere for å få kontakt med omverden. Unødig mange små bruk fører til mer transport og sterkere konsentrasjon av husdyrgjødsel. Det blir mer forurensning av jord, luft og vann. Nytten av kulturlandskapet i utkantbygdene er liten. Det bor få folk der. Større og færre melkebruk i de beste jordbruksområdene vil gi et vakrere og mer allsidig kulturlandskap i de deler av landet hvor det bor mest folk.
Prisutjevningsordningen, som Linnerud støtter, har vi liten sans for. Den fører til høy pris på konsummelk, som barnefamiliene må betale. De pengene som banefamiliene må ut med, nyttes blant annet til å subsidiere ulønnsomme arbeidsplasser i jordbruket, i Tine og hos Synnøve Finden. Dette er både dårlig næringspolitikk og dårlig fordelingspolitikk. Prisutjevningsordningen med avgifter og subsidier fører også til at sammenheng mellom det melkebonden får i betalig for fettinnhold og proteininnhold i melken, og det forbrukerne er villig til å betale for forskjellig innhold i melken ikke eksisterer. I verdens ledende melkeproduksjonsland, New Zealand, ville denne form for prising av melken vært helt utenkelig.
Konkurranse fra utlandet blir stadig sterkere. Omstilling til markedskonkurranse er nødvendig for å beholde et levedyktig jordbruk som kan konkurrere på hjemmemarkedet. Skal norsk jordbruket klare omstilling til mer konkurranse fra andre land, er det helt nødvendig å nytte den innlandske markedsmekanismen så snart som mulig. Markedsprismekanismen frambringer priser som kan gi signaler til bøndene slik at de kan foreta fornuftige og langsiktige investeringer. På den måten vil markedsprismekanisme bidra til at jordbruksproduksjonen vil foregå på større og mer optimale gårdsbruk. Konkurransen vil føre til at jordbruksproduksjonene etter hvert blir lokalisert til de områdene i landet som egner seg best, hvor de ulike produksjonene har komparative fortrinn. Det er også viktig å nytte markedspriser slik at bøndene produserer det forbrukerne virkelig ønsker å betale for. Det er ikke tilfellet i dag med administrative priser, kryssubsidiering, og hvor en betydelig del av subsidiene betales over statsbudsjettet til bøndene.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
