Offentlige utgifter

Jon Georg Dale er bondefanget

Jon Georg Dale og regjeringen er bondefanget av en gruppe ganske så velstående selvstendige næringsdrivende med et sugerør ned i statskassen, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 25. mai 2017

Nok en gang er det brudd i jordbruksopprøret. Staten, med landbruks- og matminister Jon Georg Dale i spissen, tilbød bøndene en ramme på 410 millioner kroner, noe som gir bøndene en inntektsvekst på 2,25 prosent, en økning på 9000 kroner per årsverk. Staten økte visstnok beløpet til 550 millioner før bruddet ble et faktum. Bøndenes krav var 1,45 milliarder kroner, som tilsvarer en økning på 31.000 kroner per årsverk.

For å vurdere om statens tilbud er lite, mye eller akkurat passe, er det viktig å sette beløpene inn i et perspektiv.

Norske bønder er selvstendige næringsdrivende. Dette betyr at man har et selvstendig ansvar for å skaffe egen inntekt i en markedskonkurranse. Likevel er bøndene en svært spesiell gruppe av selvstendige næringsdrivende, da deler av bøndenes virksomhet, selve jordbruksvirksomheten, ikke er særlig lønnsom å produsere i et fritt marked.

Til tross for dette ønsker et flertall av nordmenn, som vist i ulike meningsmålinger, at denne delen av bonde-bedriftenes virksomhet skal bli tilbudt i markedet. Fra et økonomisk synspunkt vil mange da hevde at norsk matproduksjon fra jordbruk er et slags kollektivt gode, hvor markedet svikter. Det blir da statens jobb å korrigere for denne markedssvikten.

Norske myndigheter har derfor valgt å skape et intrikat, kunstig markedssystem, som knapt noen har full oversikt over, for å motvirke denne markedssvikten. Subsidier, tollvern og prisregulering er de viktigste virkemidlene for å gi incentiver til produksjon av varer som er ulønnsomme i et fritt marked.

Ifølge nasjonalbudsjettet for 2017 tilsvarer subsidiene 16,6 milliarder kroner (inkl. tapte skatteinntekter). Hvis man inkluderer skjermingsstøtten (tollvern) anslår OECD den totale støtten til norsk jordbruk til 26,2 milliarder kroner i 2015, der skjermingsstøtten utgjør 46 prosent. Dersom man fordeler den samlede jordbruksstøtten på antall årsverk i næringen, får hver selvstendige næringsdrivende i jordbruket subsidier for over 550.000 kroner per årsverk, ifølge OECD.

Den samlede jordbruksstøtten i prosent av brutto næringsinntekt for bøndene utgjorde 62 prosent. Gjennomsnittet i OECD-landene var 17 prosent og 19 prosent i EU i 2015.

Norske bønder hadde ifølge SSB en gjennomsnittlig bruttoinntekt på 642 300 kroner i 2015. Til sammenligning hadde personlige næringsdrivende generelt en gjennomsnittlig bruttoinntekt på 646 500 kroner i 2015, mens den gjennomsnittlige bruttoinntekten for hele befolkningen var 447 700 kroner. Norske bønder har altså omtrent like høye bruttoinntekter som andre selvstendige næringsdrivende, men betydelig høyere bruttoinntekter enn gjennomsnittsnordmannen.

Men det er ikke denne størrelsen partene krangler om i landbruksforhandlingene. Det er bondens næringsinntekt fra jordbruket, som kun utgjorde 191 600 kroner i 2015, til tross, altså, for en subsidieverdi på over 550.000 kroner per årsverk. For hver krone det norske samfunnet subsidierer den norske bonden med, skapes omtrent 35 øre i verdiskapning. Den norske bonden er altså omtrent like ulønnsom som skipstunnelen ved Stadt og flertallet av prosjektene i NTP.

Jeg har tidligere skrevet for Minerva om hvordan fiskerbonden langs norske kysten er blitt underkommunisert i fortellingen om den norske nasjonen, til fordel for den norske heltidsbonden.

Selv om oljeinntektene har vært en viktig årsak til at den norske bonden er blant de mest subsidierte i verden, så har nok den norske bondens status som nasjonalt symbol også vært viktig for å få nok folkelig støtte til å opprettholde subsidienivået frem til i dag. For eksempel har både Sverige og Danmark innført et mer markedsbasert jordbruk for lenge siden.

Men den største æren skal norske bønder ha selv. For norske bønder er nok den dyktigste særinteressegruppen i det norske samfunnet, noensinne.

Ikke bare har de et eget stortingsparti, gjennom Senterpartiet (tidligere Bondepartiet), som har kjempet bøndenes sak siden partistiftelsen i 1920, og som har sittet lengst i regjering etter Arbeiderpartiet, samtidig som partiet er tungt representert blant ordførere, i kommunestyrer og på fylkesting i hele landet. Norske bønder har også betydelig innflytelse i andre partier, som Venstre, KrF og Arbeiderpartiet, noe som gjør større endringer i jordbrukspolitikken tilnærmet umulig. Det holder å nevne ostetoll.

I motsetning til de brede arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i det organiserte arbeidslivet, som viser moderasjon og tar hensyn til hele det norske samfunnet, har norske bondeorganisasjoner ett eneste mål: Sikre høyest mulig inntekter til bøndene.

Norsk bønder har også en forbløffende evne til å aksjonere, selv om det ikke er på samme nivå som i Frankrike. Bondeorganisasjonene gjennomførte en midlertidig blokkering av utkjøring av varer fra matkjedenes grossistlagre i forrige uke og bønder har blant annet kjørt i traktorkolonne på E39 i Sogn og Fjordane. Vi kommer til å se flere aksjoner fremover, spesielt siden det er valgår.

Likevel vil flertallet av folket gi bøndene sympati. Ved forrige brudd i 2014, da Sylvi Listhaug var landbruksminister, hadde hun kun støtte fra to av ti nordmenn.

Jon Georg Dale og regjeringen er altså bondefanget av en gruppe ganske så velstående selvstendige næringsdrivende med et sugerør ned i statskassen.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.5.17.

Publisert: 28. september 2023