Innovasjon og entreprenørskap

Svikter staten eller markedet?

Vi må bli langt mer opptatt av å rette opp negative konsekvenser av politisk svikt enn av markedssvikt, skriver Lars Peder Nordbakken i Stavanger Aftenblad.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 11. mars 2016

Andelen av oss som deltar i gründervirksomhet, ble halvert fra 2001 til 2014.

Tallenes tale er klar: Siden 2001 har andelen av den yrkesaktive befolkningen som i løpet av et år har deltatt i oppstart av nye bedrifter i Norge, ifølge Global Entrepreneurship Monitor, blitt halvert fra rundt 12 prosent i 2001, til i underkant av 6 prosent i 2014. Mer oppsiktsvekkende og alvorlig er det at andelen gründere med vekstambisjoner også er tilnærmet halvert i samme periode.

Selv om høye oljepriser og en høy kronekurs i den siste halvdelen av perioden 2001-2014, samt etterdønninger fra finanskrisen, sikkert kan forklare noe av den dempede gründerånden, er det lite sannsynlig at vi nå vil reddes av lavere oljepriser og lavere kronekurs, alene.

Markedssvikt/offentlig støtte

Til grunn for den norske politikken, som over en årrekke har hatt til hensikt å få frem flere gründere og hurtigvoksende innovasjonsbedrifter, finner man en ganske vanlig påstand om såkalt markedssvikt. Tankegangen er i korthet denne: Siden både FoU (forskning og utvikling), innovasjon og entreprenørskap skaper positive overføringseffekter for samfunnet som helhet, som ikke er innebygd i markedets eget belønningssystem, vil vi som samfunn tjene på å gi offentlig støtte til slike aktiviteter, slik at vi ikke får for lite av FoU, innovasjon og entreprenørskap.

Det politiske Norge har på grunnlag av argumentet om markedssvikt bevilget stadig mer offentlig støtte, og antallet støtteordninger har gjennom årene økt kraftig. Vi sitter igjen med et stort, komplisert og uoversiktlig offentlig virkemiddelapparat. I det store bildet kan vi si at pilene for omfanget av offentlig støtte har pekt klart oppover, samtidig som pilene for den norske gründerånden, paradoksalt nok, har pekt nedover. Det store spørsmålet er derfor: Beror dette på en ren tilfeldighet, eller er det grunn til å tro at vi har å gjøre med en systematisk feil, som kan tolkes som en form for politisk svikt?

Empirisk tvil

Man kan tilnærme seg et fornuftig svar på det spørsmålet på flere måter, empirisk så vel som teoretisk. Statistisk sentralbyrås empiriske undersøkelse og effektmåling av ulike virkemidler i regi av Innovasjon Norge (på oppdrag fra IN) i fjor etterlot en del tvil om både positive effekter og om samfunnsøkonomiske gevinster. Innenfor andre støtteprogrammer, i regi av Forskningsrådet, blir det ofte benyttet egenrapportering av effekt fra de som mottar støtte, hvilket innebærer en fare for response bias, det vil si at respondenten kan ha interesse av å overdrive de positive effektene. Mer uavhengig forskning på dette området vil trolig kunne gi ny verdifull kunnskap.

Kritisk teori

Moderne økonomisk teori kan også gi viktige bidrag til gode svar. For det første, er det grunn til å være varsom med en absolutt tolkning av markedssvikt-argumentet, spesielt når man overfører det direkte til politikk. All politikk må nødvendigvis ta utgangspunkt i en konkret nåsituasjon. Denne situasjonen tilsvarer aldri en slags teoretisk naturtilstand, upåvirket av historisk utvikling og de rådende politiske rammebetingelsene. Virkeligheten er både mer dynamisk og kompleks. Derfor er det viktig å forstå hvilke insentiver aktørene i denne virkeligheten faktisk gis med de rådende rammebetingelsene.

I Norge er situasjonen at politikk rettet mot innovasjon og entreprenørskap er dominert av et stort antall selektive støttetiltak. I en slik situasjon er det sannsynlig at flere gründere velger å bruke mer tid og ressurser på å få tilgang til offentlig støtte, og til å pleie kontakt med det offentlige virkemiddelapparatet med sikte på å oppnå ytterligere støtte. Det brukes derfor mer tid på ikke-produktive aktiviteter.

Skjulte kostnader

I tillegg innebærer alle offentlige støttetiltak en administrativ kostnad, både for gründeren og for driften av det offentlige virkemiddelapparatet. Hvis virkemiddelapparatet er karakterisert av mange små selektive programmer, er det også sannsynlig at administrasjonskostnaden kan vise seg å utgjøre en ganske stor andel av budsjettet for offentlig støtte.

På et mer overordnet nivå er det naturligvis også grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved statens evne til å plukke vinnere gjennom selektive støttetiltak. Og, selektive støttetiltak kan dessuten lett skape konkurransevridende effekter i et marked, og dermed svekke utviklingsmulighetene for mer konkurransedyktige aktører som ikke har søkt om støtte.

Det glemte spørsmålet

I Norge er det også grunn til å stille flere spørsmål. Et slikt spørsmål er om våre nåværende generelle rammebetingelser, definert gjennom selskapslovgivning, skattesystem og kapitalmarkedsreguleringer, kan ha en betydelig negativ slagside for gründere med vekstambisjoner, og for de investorene gründerne er så avhengige av for å lykkes. Jeg har i et Civita-notat grunngitt hvorfor dette spørsmålet bør besvares med et Ja, og antydet et knippe av reformtiltak for å gi dette svaret et konstruktivt innhold.

Årsakene til de senere årenes nedadgående trend for den norske gründerånden trenger derfor ikke fremstå som et uløselig mysterium. Hvis min analyse er noenlunde riktig, følger det også naturlig at vi, i våre bestrebelser på å skape bedre rammebetingelser for gründere med vekstambisjoner, bør bli langt mer opptatt av å rette opp negative konsekvenser av politisk svikt enn av markedssvikt.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad torsdag 10. mars 2016.