Omstillingsheltene
Uten mennesker som er villige til å ta risiko, blir det ingen verdiskaping. Mathilde Fasting i Dagens Næringsliv:
Publisert: 19. januar 2016
Omstillingsheltene er Norges største ressurs. De har tre trekk til felles.
Mange spør: Hva skal vi leve av etter oljen? Hvordan skal vi få til det grønne skiftet? Spørsmålet burde heller vært: Hvem er det som har ideene, tar risiko, investerer kunnskap og penger?
Ingen av oss vet egentlig hva vi skal leve av etter oljen, ei heller alt hva det grønne skiftet egentlig innebærer, men vi vet at noen må ta sjansen, prøve ut ideer, satse penger, tid og arbeidsinnsats.
Jeg tenker her på omstillingsheltene, på entreprenøren i bred forstand, på dem som bidrar til at næringsvirksomhet startes, drives og utvikles. Uten mennesker som er villige til å ta risiko, blir det ingen verdiskaping.
Jeg har gjennom 2015 snakket med mange omstillingshelter, både mennesker som har en idé de er i ferd med å utvikle, og mennesker som har overtatt familiebedriften de vil videreutvikle. De har noe til felles. De har for det første tatt aktive valg. Gründeren som er i ferd med å starte en virksomhet, eller investoren som bidrar med kunnskap og kapital, har tatt aktive beslutninger som kan føre til store bedrifter.
Sam Eyde og Kristian Birkeland startet Hydro. De var to mennesker med en god idé. Det er så lenge siden at vi ikke lenger tenker på Hydro som et selskap som startet som en gründerbedrift. Men satsing skjer kontinuerlig. Det er viktig å huske på at alle bedrifter starter med en idé, og det er alltid en eller flere enkeltpersoner som starter. Mange har også et ønske om å bidra til det lokalsamfunnet de er en del av. De arbeider ofte mye og tar stor personlig risiko.
Det andre alle omstillingsheltene har til felles, er nettopp forholdet til risiko. Å investere, skape nye virksomheter og få til omstilling handler om (å ta) risiko. Noen må våge å gjøre det. Det kan bety at hus og hjem pantsettes, det kan bety at man må si opp en sikker jobb, det kan bety å investere i ny teknologi, satse på nye produkter eller ansette nye mennesker.
Å starte og å drive en bedrift er risikofylt. Tidligere konserntillitsvalgt i Kværner, Rolf Utgård, sier: «Den som starter en virksomhet, brenner for den og for ideen sin.» Motivasjonen er da også det tredje grunnleggende fellestrekket.
Private aktive, norske eiere har bedrifter som varierer i størrelse, virksomhet og alder, men felles for dem er troen på det de driver med, engasjementet og risikoviljen, og ønsket til å få til noe. Flere av dem jeg har snakket med, understreker hvordan de identifiserer seg med sin idé eller med «bedriftens sjel». Det er ikke så stor forskjell på å snakke med gründeren som satser på sensorteknologi, en som satser på nye distribusjonskanaler for dagligvarer, eller en som driver avansert verftsvirksomhet.
Mister eieren troen på bedriftens muligheter, er veien til konkurs eller salg kort. Eiere strekker seg ofte svært langt for at virksomheten skal komme gjennom kriser. En eier som identifiserer seg med sin bedrift, er en god ambassadør og markedsfører. En aktiv eier er tilstede, bryr seg om virksomheten.
Det er ofte tette og nære relasjoner mellom eierne og de som arbeider i bedriften. Mange eiere velger derfor å beholde ansatte, også i nedgangskonjunkturer.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Kort fortalt: Omstillingsheltene representerer drivkraften som må til for å skape verdier, sysselsetting og fundamentet for det næringslivet som skal være grunnlaget for at Norge fremdeles skal være blant verdens beste land å bo i.
Holdninger til privat eierskap og verdiskaping er viktig. Det er fundamentalt at forståelse og anerkjennelse av den private eierrollen er tilstede i et samfunn. Flere eiere jeg har snakket med, peker på at holdninger til privat eierskap påvirker motivasjonen, for eksempel de negative holdningene som gjerne fremkommer i den politiske retorikken.
Det gir grunn til ettertanke når en eier formulerer det slik: «Det er ingen takknemlighet for at noen satser, tar risiko og skaper verdier og arbeidsplasser i Norge eller at man verdsettes som eier. Vi som norske eiere er nesten blitt et skjellsord.»
Om et slikt bilde fester seg når man fremover er avhengig av omstilling i eksisterende virksomheter og av at mennesker ønsker å starte virksomheter, er det uheldig.
Vi nordmenn har lett for å fremheve Askeladden, han som slumper til og vinner halve kongeriket. Men gründerskap og eierskap er hardt arbeid, prøving og feiling, suksess og tap. Omstillingen skjer til syvende og sist ved at enkeltpersoner satser og tar risiko. Lykkes de, lykkes også omstilling og videreutvikling av norsk næringsliv.
Omstilling krever at vi må like omstillingsheltene, de som får suksess, eier virksomheter og tjener penger.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv tirsdag 19. januar 2016.
Les også Mathilde Fastings Civita-rapport «Norske eiere«.
Relatert
Skralt bevis for subsidiesuksess
Eierbeskatningen er relevant i forbindelse med salget av Fjord1
Leterefusjon og batterisubsidier kan ikke sammenlignes
Kommunalt eierskap: Når partiboken er viktigst
Eierbeskatning, ikke kapitalbeskatning
