Hvor går partiene i næringspolitikken?

Problemene med manglende innovasjon og omstilling blir ikke mindre av mer statlig styring eller bare mer av den samme politikken. Venstre og Høyre ser ut til å ha forstått det.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 4. oktober 2020

Nå er det høysesong for fremleggelse av utkast til stortingsvalgprogrammer. Utkastene er viktige både for samfunnsdebatten og for videre diskusjoner i partiene.

Det er litt annerledes denne gangen, sammenlignet med for fire år siden. Sjelden har vel fremtidsspørsmålene føltes så virkelighetsnære som akkurat nå. Ikke bare står vi midt i en formidabel utfordring med å legge grunnlaget for økt sysselsetting og verdiskaping, på terskelen til en ny digital og grønn industriell revolusjon. Vi befinner vi oss i tillegg i en global økonomisk krise, i kjølvannet av en pandemi som vi ennå ikke kan skue enden på.

I en slik situasjon er det viktigere enn noen gang å fri seg fra gamle problemer som står i veien for det vi virkelig trenger mer av i norsk økonomi: flere ambisiøse og innovative gründere og oppstartsselskaper som lykkes med å vokse raskt i et internasjonalt marked, og som setter spor etter seg i norsk næringslivskultur.

Straks vi innser hvor kritisk det innovative entreprenørskapet er for langsiktig produktivitetsutvikling, velferd og nye arbeidsplasser, kommer vi ikke unna spørsmålet om hva som hemmer og fremmer denne dynamiske drivkraften. Mye av svaret avslører seg allerede i oppstartsfasen for nye bedrifter: svært mye står og faller på gründerteamets kompetanse og egenskaper, samt av tilgangen til egnet kompetent kapital.

Dette kreative dramaet handler først og fremst om mennesker, risiko og usikkerhet, opp mot gevinstmuligheter på sikt. Men ingenting kommer til å skje hvis ikke incentivene til alle nøkkelaktørene oppleves å være tilstrekkelig sterke og balanserte til å kompensere for den usikkerheten de må leve med: gründeren selv, nøkkelmedarbeidere med utfyllende spisskompetanse, samt investormiljø med matchende kunnskap og kapital.

Skriften på veggen har stått å lese med store bokstaver i minst 15 år nå: Norge har altfor lite innovativt entreprenørskap, og altfor få hurtigvoksende unge virksomheter. Samtidig har det offentlige virkemiddelapparatet est ut i mange retninger. Det offentlige Kapitaltilgangsutvalget, som la frem sin rapport og anbefaling i 2018, satte klare ord på ett av hovedproblemene. Det konkluderte blant annet med at «mangelfull tilgang på privat risikokapital, få tidligfaseinvesteringsmiljøer, få fond-i-fond-investorer og et begrenset tilfang av aktive private eiermiljøer, er begrensende faktorer i utviklingen av norsk næringsliv. Disse begrensende faktorene er særlig utfordrende i lys av den omstillingen norsk økonomi nå gjennomgår».

Alt henger som kjent sammen med alt. Siden beskatningen av aksjeforkjøpsretter, såkalte opsjoner, har vært og fortsatt er lite attraktive i Norge, har mange gründere slitt med å tiltrekke nøkkelpersoner med viktig utfyllende kompetanse til gründerteamet. Dermed blir kvaliteten på forretningsideene ofte lidende, og derfor trekker også mange mulige investorer seg unna. Muligheter går til spille og produktivitetsstatistikken gråter.

De gode nyhetene er at det norske innovasjonsproblemet kan gis et troverdig politisk svar. I så måte bidrar Venstre med noe viktig i programutkastet som ble presentert torsdag. Sammen med Høyre viser Venstre nå tydelige tegn til å ville gjøre noe mer med opsjonsbeskatningen for ansatte. Men Venstre er mer konkret på å omgjøre beskatningsformen ved salg av aksjeopsjoner til en skatt på kapitalinntekt, det vil si bort fra dagens modell, med skatt på arbeidsinntekt.

Høyre går lenger enn Venstre i å ville redusere formuesskatten, mens Venstre så langt ser ut til å være det eneste partiet som programfester en reell venturekapitalreform, hvor staten tilfører økt risikokapital i de kritiske oppstarts- og tidlige vekstfasene, gjennom forsterkning av et mangfold av private investeringsfond, som opererer etter markedsøkonomiske prinsipper.

Arbeiderpartiet gir i sitt programutkast uttrykk for stor statlig styringsiver, men ingen konkrete tegn til å løse de sammenvevde problemene som Venstre og Høyre har adressert.

Det er å håpe at flere partier nå ser sin besøkelsestid til å bidra til å løse det store norske innovasjonsproblemet. Tiden krever kompetente og troverdige svar.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 2.10.2020.