Det norske dagligvaremarkedet lider av mangel på konkurranse
«Høyre og Ap vil innføre forbud mot prisdiskriminering fra leverandører til dagligvarekjedene. De er på ville veier — forbud er ikke veien til mer konkurranse», skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 8. april 2018
Høyre og Ap vil innføre forbud mot prisdiskriminering fra leverandører til dagligvarekjedene. De er på ville veier — forbud er ikke veien til mer konkurranse.
En velfungerende markedsøkonomi forutsetter effektiv konkurranse og fri prisdannelse. Uten konkurranse finnes heller ingen frie forbrukervalg. Derfor er det en viktig politisk oppgave å sikre at betingelsene for virksom konkurranse er til stede — spesielt på områder som betyr mye for oss alle som forbrukere.
Dagligvaremarkedet er et slikt område, men nettopp her har politikken sviktet: utallige utredninger og kritiske vurderinger fra Konkurransetilsynet ser ikke ut til å ha gjort særlig inntrykk i det politiske miljøet. Inntil nylig. I kjølvannet av rapporten om konsentrasjon i matmarkedet, utarbeidet av Oslo Economics i september 2017 på oppdrag fra Næringsdepartementet, har talspersoner i Høyre og Ap nemlig gitt tegn til at noe må gjøres.
Ved et kritisk punkt
Maktkonsentrasjonen i det norske dagligvaremarkedet har fått lov til å utvikle seg svært langt: Tre store kjedeaktører stod i 2016 for 96 prosent av all dagligvareomsetning. Disse kjedene er videre vertikalt integrerte, slik at de også dominerer distribusjonssystemene.
Aller først i verdikjeden finner vi en leverandørindustri som er skjermet fra utenlandsk konkurranse gjennom høye tollsatser og et problematisk landbrukspolitisk reguleringsregime. I hele 58 dagligvarekategorier har vi nå en situasjon hvor én dominerende produsent har over 60 prosent markedsandel. Vi er kommet til et kritisk punkt.
Bak den frustrasjonen mange norske forbrukere opplever over lite vareutvalg og oppsiktsvekkende høye priser sammenlignet med andre land, finner vi altså et dagligvaremarked kjennetegnet ved sterk maktkonsentrasjon i alle ledd. I den sammenheng er det vesentlig å forstå hva som er hovedproblemet. De fleste økonomer har lenge pekt på den norske landbrukspolitikken, med høye tollsatser og et konkurranseundertrykkende reguleringsregime, som selve hovedproblemet.
Utilsiktede konsekvenser
Det foreslåtte forbudet mot prisdiskriminering fra produsentenes side, som nylig er fremsatt fra Høyre og Ap, innebærer at det ikke skal være mulig for produsentene å innrømme de store kjedene kvantumsrabatter og lignende. Noen temmelig sikre konsekvenser vil bli at kjedenes forhandlingsmakt og prispress overfor næringsmiddelprodusenter og andre leverandører vil svekkes, og at gjennomsnittsvilkårene for forbrukerne dermed blir dårligere enn de allerede er. En naturlig konsekvens er også at kjedene vil satse mer på egne merker (som ikke inngår i reguleringen) og mindre på kjente merkevarer.
En annen betenkelig side ved innføring av forbud mot prisdiskriminering er at det vil kunne åpne for en rekke tvister knyttet til hvor grensen for forbudet egentlig går. Er for eksempel et markedsføringssamarbeid mellom produsent og leverandør innenfor eller utenfor reguleringen? For at det skal være mulig å sikre likeverdig håndhevelse forutsetter det at alle relevante forretningsavtaler må sendes inn til et sentralt organ. Dermed åpner det seg også et spørsmål om hvordan man skal sikre at konkurransesensitiv informasjon ikke blir delt og kommer på avveier. I en rettstvist vil deling av slik informasjon tvinge seg frem. Slike spørsmål er alvorlige nok.
Det grunnleggende problemet med forbudsforslaget er imidlertid at man angriper et symptom på en sykdom, og ikke selve sykdommen. Det er mulig forslaget fremstår som handlekraftig i den offentlige debatten, men det er en fattig trøst hvis løsningen ikke kan kurere den egentlige sykdommen i det norske dagligvaremarkedet.
Denne sykdommen har et navn: Mangel på konkurranse i alle ledd, fra produsent til forbruker.
Hvem taler forbrukerens sak?
Det avgjørende må likevel være hensynet til forbrukeren, og derfor spørsmålet om å sikre betingelser for virksom konkurranse på tvers gjennom verdikjeden i dagligvaremarkedet. Hvis vi ikke lykkes med dette, vil det heller ikke bli vesentlig lettere for nye aktører å ta opp konkurransen med de dominerende aktørene.
Det er svært vanskelig å se for seg at forslaget om å innføre forbud mot prisdiskriminering vil ha positive konsekvenser for forbrukerne og for konkurransen. Det er langt lettere å se for seg at maktkonsentrasjonen i produsentleddet snarere vil øke ytterligere – og dermed bidra til å forsterke hovedproblemet.
Både Høyre og Ap bør innse at man ikke kan løse et problem med å introdusere et nytt problem, og slett ikke når det nye problemet står i fare for å forsterke det opprinnelige problemet.
I stedet er det ønskelig med mer modighet og engasjement for nødvendige reformer som åpner opp for langt sterkere konkurranse i produsentleddet. Bare på denne måten vil det i praksis bli mulig å bryte opp maktkonsentrasjonen i sisteleddet mot forbruker.
Hvis ikke dette lykkes, kan svenskehandelen se fremtiden lyst i møte.
Innlegget ble publisert hos Minervanett 6.4.2018.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
