Å gi mer til bøndene øker ulikheten
Uavhengig av om det er ulikhet, statsfinansene, ansvarlig parlamentarisk praksis eller bøndenes forhandlingsrett man er opptatt av, bør man være skeptisk til løsningen på årets jordbruksoppgjør, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 3. juni 2017
Det ser ut til at årets jordbruksoppgjør ender opp med at et flertall på Stortinget overkjører regjeringen og vedtar mer penger til bøndene.
Den er minst tre grunner til at dette er problematisk, uavhengig av hvor man står politisk.
For det første er resultatet parlamentarisk uholdbart. Jordbruksoppgjøret har direkte konsekvenser for statsbudsjettet som skal legges frem av regjeringen til høsten. Hvis en regjering får et stortingsflertall mot seg i et budsjettspørsmål, vil det nesten alltid bety at Regjeringen må gå av. En regjering vil derfor som siste utvei stille kabinettspørsmål for å få viljen sin i budsjettspørsmål, slik for eksempel Bondevik-I regjeringen gjorde i forbindelse med behandling av Revidert nasjonalbudsjett våren 1998.
Det er åpenbart at Krf og Venstre ikke ønsker å felle regjeringen de har støttet i nesten fire år, og at det ikke frister Arbeiderpartiet å overta makten nå, tre måneder før valget. Det vil fremstå som svært merkelig for de fleste velgerne at man feller en regjering for en så liten sak som jordbruksoppgjøret.
Hvorfor stiller ikke da regjeringen kabinettspørsmål, når de med all sannsynlighet ville vunnet? Når man som mindretallsregjering ikke stiller kabinettspørsmål når situasjonen åpenbart krever det, ber man på sett og vis om å bli overkjørt. Grunnen til at de likevel velger å la være, er nok at å stille kabinettspørsmål ville betydd nok en opphetet konflikt med samarbeidspartiene, på verst tenkelig tidspunkt. Hvis det å godta litt distriktspopulisme er det som må til for å bevare samarbeidet og kanskje få samarbeidspartiene over sperregrensen, er det en liten pris å betale for muligheten til å vinne valget og regjere i fire år til. Valgtaktikk trumfer prinsipper, også for regjeringen.
Det er uansett interessant å se at norsk politikk har blitt så dekadent at ingen reagerer på en parlamentarisk praksis hvor et stortingsflertall tvinger gjennom høyere utgifter enn regjeringen mener er akseptabelt, uten at det får konsekvenser. Hva betyr vel parlamentariske prinsipper og noen hundre millioner kroner, når det snart er valg?
Våren 1974 foreslo Høyre på Stortinget at regjeringen skulle åpne nye forhandlinger med landbruksorganisasjonene, basert på et nytt og bedre tilbud enn det regjeringen Bratteli hadde foreslått. Det forslaget var mindre inngripende enn det vi kan stå overfor nå, ettersom det ikke sa noe om hvor mye regjeringen måtte øke sitt tilbud. Likevel stilte selvfølgelig statsministeren kabinettspørsmål (og vant).
Bratteli sa i stortingsdebatten 28. mai 1974 at: «… hvis Stortinget eller grupper i Stortinget skulle føle seg utover alle grenser fristet til å bruke Stortingets talerstol til å fremme alle slags gode råd om hva sluttresultatet burde bli av slike forhandlinger, ville det i virkeligheten ta bort grunnlaget for alle frie forhandlinger og frivillige avtaler»
Trygve Bratteli hadde helt rett. Det bringer oss til det andre som er problematisk med årets løsning på jordbruksoppgjøret, nemlig at det undergraver forhandlingsinstituttet.
Hvis man skal ha forhandlinger mellom staten og bøndene, så må nødvendigvis Regjeringen ha autoritet til å forhandle, og det krever at statens første tilbud blir vedtatt av Stortinget ved brudd. Hvis jordbruksoppgjøret skal fastsettes av Stortinget, så er det eneste riktige at det gjøres i statsbudsjettet, sammen med andre utgifter. Det er riktignok ikke første gang Stortinget overtar regien etter brudd i forhandlingene. Det skjedde også i 2012 og 2014. At man tre av de siste seks årene har fraveket fra prinsippene som ligger bak forhandlingene, tyder på at tiden er i ferd med å gå fra forhandlingsinstituttet.
Det inntrykket forsterkes av at mens det i årene fra 2001 til 2011 ikke var en eneste forhandling hvor man ikke ble enige, har det i årene etter vært like vanlig å ende opp med brudd, som med et forhandlingsresultat.
Det er ikke fordi tilbudene til bøndene har blitt dårligere de siste årene, tvert imot. Bøndene har hatt historisk høy inntektsvekst, uten å bli fornøyde. I de trangere økonomiske tidene som kommer vil det være ekstra verdifullt for bøndene å stille først i køen i kampen om penger over statsbudsjettet, slik de i dag gjør med forhandlinger på våren. Derfor burde heller ikke bøndene eller Senterpartiet være fornøyd med at forhandlingene nå er grundig undergravet.
Argumentet som brukes for at det likevel er akseptabelt å ta forhandlingene i Stortinget, er at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Landbruksmeldingen nylig vedtok at det såkalte inntektsgapet mellom bønder og resten av samfunnet skal tettes. Det krever nødvendigvis en høyere prosentvis inntektsvekst enn i resten av samfunnet.
Det er likevel et særdeles dårlig argument for å bryte med praksisen om at statens tilbud gjelder. Et vedtak i en behandling av en stortingsmelding er kun en politisk føring, som enhver Regjering må veie opp mot andre hensyn. Siden det er Regjeringen som har ansvaret for å legge frem et budsjett som går opp til høsten, og kun den som vet hvordan tallene fra budsjettkonferansen i mars ser ut, er det kun den som kan ta en slik avveining.
Det har uansett aldri vært et akseptert krav i norsk politikk at ethvert flertallsvedtak fra en stortingsmelding må følges opp budsjettmessig ved første anledning.
Dessuten, regjeringen har sitt på det tørre når det gjelder å redusere inntektsgapet. Det siste tilbudet regjeringen ga til bøndene innebærer en prosentvis inntektsvekst omtrent på nivå med lønnsoppgjørene. I tillegg har regjeringen sørget for en inntektsvekst på 18 prosent fra 2014-17, omtrent det dobbelte av hva vi andre har fått. Regjeringen har derfor i høyest grad bidratt til å redusere inntektsgapet om man ser stortingsperioden under ett. At bøndene brøt forhandlingene når de mottok tilbudet på 550 mill. kroner og 3 prosent inntektsvekst, og dermed må ta til takke med det opprinnelige tilbudet som «kun» ga 2,25 prosent inntektsvekst, kan ikke regjeringen lastes for.
For øvrig er selve ideen om et inntektsgap mellom bønder og resten av befolkningen tvilsom. Måten man kommer frem til at det er et inntektsgap på, er ved å ta antall årsverk bøndene legger inn i gårdsdriften og regne ut hva inntekten blir per årsverk. Tallene på antall årsverk er basert på rapportering fra bøndene selv, og inkluderer all innsats som legges ned på gården, inkludert vedlikehold. Bønder er selvstendige næringsdrivende, som bestemmer innsatsen sin selv, og som selvstendig næringsdrivende flest jobber de selvfølgelig litt hele tiden og får gjerne hjelp av sine familiemedlemmer til små og store oppgaver. Det står respekt av innsatsen alle selvstendige næringsdrivende (inkludert, men ikke begrenset til bønder) legger ned for å få driften til å gå rundt, men den innsatsen betyr ikke at bøndene er en trengende gruppe som må særlig tilgodeses.
Gårdbrukere har klart høyere inntekt enn gjennomsnittet i Norge, delvis fordi gårdsdrift ofte er en tilleggsnæring, som gjøres ved siden av andre godt betalte jobber, og delvis fordi de forholdsvis få bøndene med store nok gårder til at de kan drive kun med landbruk faktisk tjener godt.
At årets jordbruksoppgjøret etablerer en forventning om at en gruppe, som allerede har god råd, hvert eneste år har krav på høyere prosentvis inntektsvekst enn resten av samfunnet, er den tredje grunnen til at dette oppgjøret er betenkelig.
Det har blitt vanlig på venstresiden å knytte debatter om ulikhet til distriktspolitikk, senest eksemplifisert ved Marte Gerhardsen i VG. Hun har selvfølgelig helt rett, bare med motsatt fortegn. Å gi mer til bøndene øker ulikheten, siden de allerede har god råd. Hvis bøndenes inntekt økes gjennom å øke målprisene går det spesielt utover de fattigste, som bruker mest penger på mat, og man får en dobbel effekt på ulikheten.
Uavhengig av om det er ulikhet, statsfinansene, ansvarlig parlamentarisk praksis eller bøndenes forhandlingsrett man er opptatt av, bør man være skeptisk til løsningen på årets jordbruksoppgjør.
Innlegget er publisert hos Minerva 3.6.17.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
