Utslippsreduksjoner er dyrt nok fra før
Klimapolitikken vil være dyr nok fra før, så målet må være å gjøre den billigst mulig, med tiltak vi vet fungerer, skriver Gard Løken Frøvoll.
Publisert: 2. juli 2021
Kostnaden av utslippsreduksjoner er høy. La oss unngå å gjøre den enda høyere.
Å kutte utslipp er på noen måter lett, på andre måter vanskelig. Lett, fordi de nødvendige tiltakene i stor grad er kjent: riktige avgifter på utslipp og ulike former for forbud. Vanskelig, fordi disse tiltakene medfører pisk, samtidig som folk vil ha gulrot.
Upopulære tiltak og motkrefter
Politikere som forsøker pisken i klimapolitikken, vekker gjerne store motkrefter, som de gule vestene i Frankrike eller bompengeopprøret her i Norge. Man trenger heller ikke se til protestaksjoner utenfor etablissementet for å finne sterke motstandere av pisken, for denne motstanden finnes innad i de fleste norske partiene. Argumentene varierer, men felles for de fleste er at pisk i klimapolitikken ikke passer så godt akkurat her, og akkurat nå.
Avgifter på utslipp gjør noen varer og tjenester dyrere. Hvis varer vi vanligvis kjøper, blir dyrere, får vi uunngåelig en lavere disponibel inntekt. Vi får kanskje også en (forbigående?) lavere nytte, dersom vi velger å avstå fra å kjøpe varer vi ellers ville kjøpt. Hadde det klimavennlige alternativet vært bedre eller billigere, ville det allerede vært i produksjon.
Forbud og vern har en lignende virkning på pris, samtidig som det medfører utfordringer knyttet til eiendomsrett og fri utfoldelse både privat og i næringslivet. Det er også tenkelig at visse klimatiltak vil legge hele næringer brakk, og dermed føre til arbeidsledighet og produktivitetstap. Det ville overraske meg om politikere som søker gjenvalg, og sjelden er valgt inn på en utpreget grønn plattform, likevel skulle prioritere klima høyere enn disse ondene. Når tiltakene som kan gjøre at vi når Paris-målene oppleves dyre for folk flest, blir de også svært dyre i politisk forstand.
En mer selektiv næringspolitikk – veien ut av politikernes dilemma?
Politikerne står i en situasjon der de må velge mellom å bryte med Paris-avtalen, og dermed risikere svært skadelig global oppvarming, og å innføre upopulære tiltak som rammer folks lommebøker på kort sikt, som kan vanskeliggjøre gjenvalg.
Norske politikere forsøker å unnslippe dilemmaet ved å lansere et tredje alternativ: en mer selektiv næringspolitikk.
Venstresiden er spesielt ivrige etter å innføre en enda mer selektiv næringspolitikk, men den borgerlige regjeringen kan heller ikke frikjennes, med dens milliardsubsidier til Enova, elbilsubsidier, Innovasjon Norge, Langskip, CO2-kompensasjon og mye annet.
Tanken er at staten, ved å støtte og være delaktig i noen grønne næringer eller enkeltbedrifter, forhåpentligvis vil finne selve løsningen på klimaproblemet. Denne løsningen skal selges til andre land. Dermed får man et kinderegg av økte eksportinntekter og muligheten til å avblåse klimakrisen.
Dette scenarioet er ikke teoretisk umulig. Kanskje finnes allerede ideen som både kan redde klima og gi mange nye jobber ute i Norge et sted. Den krever bare statlige midler. Men hvor sannsynlig er det, og hvordan vet vi at byråkraten som mottar prosjektsøknaden, forstår at dette er selve løsningen, samtidig som alle private investorer ikke forstår det?
Sugerør i statskassen
Dersom den selektive næringspolitikken skal lykkes, må mye klaffe samtidig, og man er avhengig av flaks. Skal den lykkes økonomisk, altså i å øke vekst og velstand, krever det at staten har bedre teft i næringslivet enn det næringslivet selv har. En slik påstand er både intuitivt vanskelig å akseptere, og den mangler empirisk støtte.
En annen utfordring knyttet til for stor statlig innblanding, både ved eierskap og subsidier, er forrykkelser i markedet, der staten sitter på flere sider av bordet, og enkeltnæringer og -bedrifter får spesielt gode vilkår, til ulempe for andre næringer og bedrifter. Dette kan sette den kreative destruksjonen, der det produktive erstatter det mindre produktive, ut av spill. I tillegg risikerer vi at det blir mer tilkarringsvirksomhet, gjerne kalt «sugerør i statskassen».
Sterke aktører, med flere ansatte i kommunikasjons- og lobbyavdelingen enn de fleste norske aviser har journalister, kan ha stor påvirkning på byråkrater og politikere. Selektiv næringspolitikk gjør at noen kan få tilgang til den største gullgruven av dem alle, nemlig statskassen, og dermed berike seg på bekostning av flertallet.
Prising av utslipp fungerer best
Dette står i grell kontrast til det enkelttiltaket i klimapolitikken som fungerer best, selv om den noen ganger gjør vondt: prising av utslipp. Den økte prisen på utslipp gir et teknologi- og næringsnøytralt dytt til nye grønne næringer. Når utslippsintensive varer og tjenester blir dyrere, gir det rom for grønnere varer og tjenester, ettersom de har blitt relativt sett billigere. I stedet for subsidier til enkeltnæringer og -bedrifter, får staten økte inntekter. Disse pengene kunne for eksempel blitt delt ut likt til befolkningen, såkalt karbonavgift til fordeling, eller på andre måter blitt fordelt slik politikerne fant det tjenlig.
I stedet ønsker mange politikere å gi dagens skattepenger til prosjekter de tror på, og håpe på det beste. Dette vil være en svært dyr løsning som neppe vil føre oss til målet.
Klimapolitikken vil være dyr nok fra før, så målet må være å gjøre den billigst mulig, med tiltak vi vet fungerer.
Innlegget var publisert i Energi og Klima 30. juni 2021.
Temaside: Civita om klimatiltak
Relatert
Generasjon anti-konform
Vrir på temaet
Tøv om boligutleie og skatt fra Eiendom Norge
Myten om norsk ungdoms annerledeshet
Troen alene frelser oss ikke fra klimaendringene
