Nei, vi har ingen demokratisk krise
Hvis vi velgere ønsker en annen retning på klimapolitikken, har vi full mulighet til å stemme på partier som lover en annen retning. Lars Kolbeinstveit svarer Bjørn Stærk i Aftenposten.
Publisert: 28. mars 2019
Bjørn Stærk skriver i Aftenposten 20. mars at «folkevalgte politikere styrer verden mot noe ingen ønsker» og at «det er en demokratisk krise.»
Stærk fortsetter der 25 intellektuelle begynte med sitt klimaopprop. Retorikken minner om deres påstand om «Styresmaktens bevisste medvirkning til ødeleggelse av natur i strid med folkeviljen».
Legitime uenigheter
Retorikken er velkjent fra populistisk og mer eller mindre autoritært hold. Det er derfor flere med rette har reagert.
Hvis vi velgere ønsker en annen retning på klimapolitikken, har vi full mulighet til å stemme på partier som lover en annen retning. Velgere som er spesielt opptatt av klima stemmer kanskje på partier som Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet de Grønne eller Venstre.
Dette betyr imidlertid ikke at velgere som stemmer på Høyre eller Arbeiderpartiet ikke bryr seg om klimaet. De vekter kanskje bare saken litt annerledes, eller har et annet syn på hva som er fornuftig klimapolitikk. Slike uenigheter er selvsagt helt legitime.
Stærk mener at vi som er kritiske til oppropet, «snakker som om de ikke har hørt om demokratiske protestbevegelser før. Som om det bare finnes én måte å være demokratisk på».
Manglende forståelse
Det er imidlertid ikke protest vi reagerer på, men den manglende forståelsen av hva det liberale demokratiet handler om.
Stærk sammenligner oppropet med støtte til mindretallsrettigheter som blir overkjørt av et flertall. Han skriver, og det er helt riktig, at demokrati er mer enn flertallsstyre.
For å illustrere sitt poeng lager Stærk et tenkt eksempel hvor Stortinget vedtar å sette homofile i fengsel. Dette eksempelet er dårlig, fordi mindretallet i den klimapolitiske debatten blir ikke overkjørt på en måte som er i strid med mindretallsvernet innenfor det liberale demokratiet.
Krenker ikke individuelle rettigheter
Man må gjerne være uenig i norsk klimapolitikk og streike for at kursen skal legges om, men personer som for eksempel ønsker en raskere avvikling av norsk oljeindustri får ikke krenket sine individuelle rettigheter. Slike krenkelser hadde vi hatt hvis Stortinget vedtok lover mot kritikk av norsk oljeindustri, men Norge er ikke i nærheten av å føre en slik politikk.
Det finnes et stort mangfold av politisk legitime synspunkter i Norge. Vi som for eksempel ønsker lavere vekst i offentlige utgifter, blir ikke undertrykt om et flertall vil noe annet. Det er legitime prioriteringer, som vi må respektere.
Vi kan streike og lage opprop. Eller vi kan forsøke å argumentere saklig og lage analyser av hvordan vi kan redusere offentlige utgifter på en mest mulig skånsom måte, slik at velferdsstatens bærekraft blir ivaretatt.
Klimautfordringene fordrer mer kunnskap
Jeg tror den siste måten å argumentere på er bedre, blant annet fordi det skaper en mindre polarisert og mer kunnskapsbasert debatt.
I et av bakgrunnsdokumentene til Extinction Rebellion, som oppropet baserer seg på og som blant annet har et svært radikalt syn på økonomi, står det at polarisering kan være bra. Klimautfordringene, som er såpass komplekse og samtidig viktige å løse, fordrer imidlertid med all sannsynlighet mer kunnskap og mindre polarisering.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 25.3.19.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
