Mer skatt til kommunen vil gi lokal støtte til vindkraft
Skal vi unngå økte strømpriser, må Norge bygge ut mer fornybar energi. Regjeringens innstramninger i vindkraftregelverket er trolig siste sjanse til å sikre lokal forankring for ny vindkraft på land i Norge, og det bør suppleres med lokale skatteinntekter, skriver Simon Seland i E24.
Publisert: 16. november 2020
Etter flere år med et høyt utbyggingstempo venter det nå nær stillstand i vindkraftprosjekter det neste tiåret. I snart to år har behandlingen av konsesjoner vært satt i bero, og som følge av nye regler for konsesjonsbehandlingen vil det ta minst syv år før nye vindparker kan få endelig klarsignal.
Samtidig har motstanden mot vindkraft blitt større, og flere ønsker å gjøre de neste årenes pause permanent. Organisasjonen Motvind vil stoppe all vindkraftutbygging, og har på kun ett år fått mer enn 17.000 medlemmer. Flere partier har vedtatt ny politikk som går langt i å begrense videre vindkraftutbygging. Med dagens høye konfliktnivå kan det vise seg vanskelig å bygge ny vindkraft på land i Norge.
Det vil i så fall ha uheldige implikasjoner. I løpet av de neste 30 årene skal Norges klimagassutslipp kuttes ned mot nær null. Det vil kreve en omfattende avkarbonisering av all aktivitet, fra skipstrafikk til gressklippere. I de fleste sektorer vil elektrifisering være mest nærliggende, men også hydrogen kan bli en utbredt nullutslippsløsning i transport og industri.
Dette vil gi en voldsom økning i kraftforbruket, som må oppveies av økt fornybarutbygging.
Dersom det ikke bygges ut ny fornybar energi, anslår Statnett i sin ferske langsiktige markedsanalyse at Norge vil kunne få et kraftunderskudd og høyere kraftpriser enn nabolandene våre.
For husholdningene vil det bety dyrere strømregninger. For kraftintensiv industri, som lever av de relativt lave kraftprisene i Norge, vil det kunne bety færre investeringer og potensielt nedleggelser.
Det er riktignok mulig å øke kraftproduksjonen på andre måter. Potensialet som ligger i å oppgradere og utvide eksisterende vannkraft er betydelig, men langt fra stort nok til å dekke behovet alene. Flytende havvind er foreløpig en dyr og umoden teknologi, som vil ha behov for statlig støtte. Vindkraft på land, derimot, er nå lønnsomt uten subsidier.
Regjeringen og FrP varslet 11. november at de er kommet til enighet om flere innstramninger i konsesjonsregelverket for vindkraft. Blant annet skal tidsløpet, fra konsesjon gis til utbygging starter, bli kortere, og det vil ikke lenger være mulig å gjøre større endringer i prosjektet underveis. I tillegg skal reguleringen flyttes til plan- og bygningsloven slik at kommunene i praksis får vetorett over nye vindkraftanlegg.
Regjeringen vil også legge frem et forslag til lokal kompensasjon til vertskommunene for vindkraft i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett våren 2021. Skal det tillates ny vindkraftutbygging i landets kommunestyrer, vil det trolig være nødvendig legge igjen en vesentlig større del av verdiskapingen lokalt. I dag mottar vertskommunene kun relativt beskjedne inntekter fra eiendomsskatt, samtidig som store arealer bygges ut. I et nytt Civita-notat argumenterer jeg for å erstatte denne med en naturressursskatt, slik vannkraftkommunene i dag får, og en arealbasert naturavgift, slik blant andre Grønn skattekommisjon har foreslått.
En naturressursskatt kan utlignes mot inntektsskatten og vil dermed kun innebære en omfordeling av verdier fra staten til kommuner og fylkeskommuner. En naturavgift vil sørge for at det ikke lenger blir gratis å bygge ned natur, og at vindparkenes fotavtrykk i større grad tas hensyn til i nye prosjekter.
Utbygging av vindkraft vil fortsatt føre til tap av naturverdier og gjøre friluftsområder mindre attraktive. Det er likevel grunn til å tro at en verdifordelingsmodell som oppleves mer rettferdig, og der en større del av verdiskapingen legges igjen lokalt, vil kunne øke den lokale oppslutningen om nye vindkraftprosjekter. Dersom det lykkes å dempe konfliktnivået i vindkraftdebatten, vil det være godt nytt både for industrien, klimaet og strømforbrukerne.
Innlegget var publisert i E24 13. november 2020.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
