Kraftig kortslutning, Marsdal

Magnus Marsdal synes å tro at man løser dagens strømkrise ved å skru klokken tilbake til en tid der kraften var styrt ineffektivt og planøkonomisk. Det er en kortslutning på så mange måter.

Sondre Hansmark

Publisert: 15. januar 2022

Strømprisene er rekordhøye, og grunnen til det er sammensatt: det er mindre vann i magasinene enn vanlig, mangel på vind og sol i land vi handler kraft med, og økt pris på CO2 og fossil energi i Europa, for å nevne noe. En åpenbar del av løsningen på disse problemene er å bygge ut mer fornybar energi og styrke kraftsamarbeidet med andre land, og ikke som Marsdal foreslår; å lengte tilbake til et kraftmarked som sløste med den verdifulle vannkraften vår.

Marsdal vil blant annet sette en makspris på strøm på 35 øre per kilowattime, og pålegge hvert kraftselskap å produsere nok strøm til å dekke forbruket i den regionen de tilhører. Det ser fint ut på papiret, men hva betyr det egentlig?

Dersom Marsdal får gjennomslag for dette, kan det føre til enten a) at vi må bygge ned store mengder med natur i Norge for å ha nok kraft til å dekke forbrukstoppene, eller b) risikere perioder med black-out fordi vi bruker mer strøm enn vi klarer å produsere.

Vi må nemlig ikke bare ha nok kraft tilgjengelig for å dekke et gjennomsnittsforbruk. Vi må ha nok kraft tilgjengelig for å dekke forbruket de kaldeste dagene i det kaldeste året, da vi trenger strømmen som mest. I stedet for at hver region skal bygge ut unødvendig mye kraft selv, så løser vi dette problemet med at land og regioner deler på strømmen seg imellom.

I dag er det Vestlandet og Nordland som står for størstedelene av kraftproduksjonen i Norge, mens Østlandet står for det høyeste forbruket. Det betyr at strømmen må flyte fra nord til sør, og fra vest til øst, dersom vi skal ha nok strøm til alle. Men hvis Østlandet skal være selvforsynt med strøm, må det bety å bygge ut store mengder med unødvendig og naturfiendtlig kraftproduksjon til en høy kostnad, i stedet for at forskjellige landsdeler kan dele på strømmen.

Hvis vi ikke deler på strømmen, og nekter å bygge ut mer kraftproduksjon, så kan vi ende i en situasjon der vi ikke har nok kraft til å dekke forbruket vårt når det er på sitt høyeste. Da blir det mørkt.

Marsdal trekker frem fire partier som ansvarlige for liberaliseringen av kraftmarkedet på 1990-tallet, men glemmer (eller gjør han egentlig det?) at det var et enstemmig storting som åpnet for konkurranse på kraftmarkedet.

Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi man så at situasjonen, slik den utviklet seg på 1980-tallet, ikke kunne fortsette. Norge bygget ut dyre kraftverk med store naturinngrep, og endte med å la vann renne forbi turbinene i kraftverket, eller å selge til Sverige og Danmark langt under kostpris. Forslagene fra Marsdal vil ta oss tilbake til en slik tid. Der vi bygget ut kraftverk til store protester, slik som Altavassdraget, for å deretter sløse bort den samme kraften.

Strøm lages dessverre ikke på luft og kjærlighet. Vi trenger vannkraft, vind, sol, kull, gass eller andre former for energikilder for å produsere elektrisitet. Dette kalles for innsatsfaktorer. Av og til blir innsatsfaktorene dyrere, for eksempel når prisen på forurensing går opp, eller når det er knapphet i markedet. Når det er lite av en vare tilgjengelig, samtidig som mange ønsker å kjøpe den varen, så blir varen dyrere.

Det betyr at dagens høye strømpriser forteller oss at det er for lite av noe, eller at det noe i markedet som ikke er slik det skal være. Men i stedet for å skrote et av verdens velfungerende og grønneste kraftmarkeder, så bør politikerne fikse på de problemene som oppstår underveis.

Strømkrisen bør møtes med å bygge ut mer fornybar energi og å gi økonomisk støtte til de som trenger det mest, ikke ved å skru klokken tilbake til et system som ikke fungerer.

Innlegget var publisert i Nettavisen 13. januar 2022.